<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">DISSONANS: </span>Thomasin McKenzie som Eloise er klassisk horror, men tonen i filmen er mer forvirret enn skremmende.
DISSONANS: Thomasin McKenzie som Eloise er klassisk horror, men tonen i filmen er mer forvirret enn skremmende.

Last night in så-som-så

Edgar Wright spiller opp til horror, men danser swing.

Publisert Sist oppdatert

Eloise er fra et lite tettsted i Cornwall, og har en brennende lidenskap for 60-talls estetikk. Hun reiser til London for å studere mote, men som introvert og uerfaren finner hun seg distansert fra sin samtid og sine samtidige. Når hun flytter inn i en gammel leilighet begynner hun å se 60-tallet hun har drømt om gjennom en annens øyne, og lærer at «the swinging sixties» bærer med seg mange av de samme problemene som vedvarer inn i hennes egen tid. Enda verre blir det når 60-tallet ser ut til å følge henne hjem og linjen mellom nå og da blir mer og mer utydelig.

Paljettens bakside

Last night in Soho spiller innledningsvis på tanker om romantisering av fortiden, og en estetikk-tilbedelse som skjuler et vaklende fundament (mer om ironien i dette senere). Forestillingen Eloise har om eraen hun har investert så mye av seg selv i er preget av idealisering; måten denne illusjonen brister på er blant filmens sterkeste elementer. Thomasin McKenzie’s spake stemme er klassisk horrorheltinne og hennes løsnende grep om virkeligheten skjer med en blåøyd sårbarhet som er hjerteskjærende. Anya Taylor-Joy spiller Eloises motpart og leverer en mer og mer bitter karakter, som dirrer av resignert sinne etter kollapsen av sine skjøre drømmer.

LES OGSÅ: I Oppdal kan ingen høre deg skrike

Not quite, Wright

Edgar Wright er dessverre litt for glatt for sitt eget beste, som en filmregisserende ål. De raske og elegante visuelle grepene hans distraherer konsekvent fra spenningen som en psykologisk horror-film trenger. Skikkelsene og motivene som skal være skremmende har en kunstighet og avstand ved seg, som om de er stiliserte rekonstruksjoner heller enn truende, nære begivenheter. Dette har sammenheng med drømmeaktigheten i Eloises opplevelser, men resultatet er en distanse til det skremmende: heller enn å være desorienterende og groteske føles disse sekvensene som verktøy for visuell finesse. På fagspråk: publikum blir sittende og si «oooh», og «aaaah», i stedet for horrorens klassiske «UÆÆÆH». Det er vanskelig å si om Wright blir forrådt av sjangeren, eller om det rett og slett er motsatt.

Frustrerende

Det man står igjen med etter Last Night er dessverre kun et par minneverdige (ofte speilbildebaserte) sekvenser, samt en hel haug med scener som flyter over i hverandre. Andre halvdel foregår i et heseblesende tempo, som forlater de interessante motivene i første halvdel og etterlater publikum utmattet i stedet for opplyst. Dissonansen mellom sjangerambisjon og stilgrep er for tydelig til å la filmen enes med seg selv, og resultatet er en identitetsforstyrrelse som hadde vært tematisk passende, om den ikke var så frustrerende.