<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">UTILPASS:</span> Frank Werner Laug som den yngste av de tre hovedpersonene i <em class="">HAN</em>.
UTILPASS: Frank Werner Laug som den yngste av de tre hovedpersonene i HAN.

Filmanmeldelse:

Nært og ekte om menn som ikke finner seg til rette

HAN problematiserer mannsidentitet og tilhørighet gjennom et hverdagslig perspektiv.

Publisert Sist oppdatert

Regissør: Guro Bruusgaard
Premiere: 04.06.2021
Sjanger: Drama
Aldersgrense: Tillatt for alle
Med: Johannes Joner, Emil Johnsen, Frank Werner Laug, Laila Goody, Ylva Gallo, Leif Edlund, Gisken Armand, Liv Bernhoft Osa, Marte Magnusdatter Solem

Mannsrollen er et stadig aktuelt tema i både samfunnsdebatten og kunsten. I jakten på et mannsideal i stadig endring er det mye som kan skjære seg, noe vi har sett eksempler på i blant andre Frode Gryttens novellesamling Menn som ingen treng fra 2016. Her presenterer Grytten en gjeng menn som ikke helt har funnet ut av hva de kan brukes til.

LES OGSÅ: Vivillé vant flere priser under årets NM i studentrevy

Utilpasse menn er også temaet i HAN. Her skildres tre separate fortellinger om én gutt og to menn som i løpet av samme dag opplever en form for latterliggjøring eller mangel på anerkjennelse. Videre i filmen får vi se hvordan maktesløsheten hos de tre vokser i takt med antall situasjoner hvor de ikke får utløp for sin frustrasjon. Det hele er en smått ubehagelig, men komisk affære som etterlot meg med en følelse av å ville ringe opp mennene i livet mitt og høre hvordan de egentlig har det.

Filmens tre hovedkarakterer framstår verken enestående eller spektakulære, og nettopp det later til å være et poeng i seg selv. Dette er ikke menn som hater kvinner eller samfunnet, det er bare menn som på én og samme dag opplever at de ikke blir hørt eller tatt på alvor. Filmens hverdagslighet gjør at man kommer tett på genuine følelser og dermed kan forstå og relatere til hendelsesforløpet. Skammen, ensomheten og frustrasjonen hos de tre karakterene kryper innpå og gjorde at jeg til slutt fant meg selv i en posisjon hvor jeg sympatiserte med karakterenes destruktive handlinger.

I en scene får vi se at den mest ustabile av karakterene, unge og arbeidsledige Eirik, på ekte stalker-vis følger etter en vettskremt jente hjem fra t-banen. «Selvfølgelig gjør han det», tok jeg meg selv i å tenke – «endelig oppnår han en reaksjon fra et annet menneske». Når man kommer så tett på karakterene føles det som man går igjennom situasjonene parallelt med dem, og det hele fremstår omtrent deterministisk.

LES OGSÅ: Her er årets Vesaas-vinnar

Brusgaard veksler på dyktig vis mellom lange sekvenser med velvalgt stemningsmusikk og mer intense scener. Det føles som tempoet i filmen følger karakterenes sinnsstemninger. Det tas gode pauser slik at filmen også får formulert komplekse stemninger som meningsløshet, og situasjonene får sunket ordentlig inn.

Filmen er gjennomgående god med solide skuespillerprestasjoner i alle aldre. Emil Johnsens som spiller Eirik framstår spesielt troverdig og formidler følelsen av utenforskap på en brilliant måte. Enkelte scener framstår dessverre litt forhastet og ved slutten føles filmen en tanke for kort. Det kan virke som at de lange følelsesladde sekvensene har gått på akkord med tiden til andre scener. De mindre karakterenes troverdighet er det som preges mest av dette, og de framstår tidvis en smule konstruert. Likevel får HAN på sine 83 minutter fortalt tre gode historier som alle føles like relevante for filmens poeng.

STALKER: Emil Johnsen er spesielt troverdig i rollen som Eirik, skriver Under Duskens anmelder.
STALKER: Emil Johnsen er spesielt troverdig i rollen som Eirik, skriver Under Duskens anmelder.