Smerte gjennom barneøyne

Lengde: 117 minutter
Regissør: Eskil Vogt
Med: Kadra Yusuf og Pia Tjelta
Sjanger: Psykologisk thriller
Kan sees: På kino fram til torsdag 16.

Utdrag og observasjoner fra en samtale mellom en skrekk-entusiast (K), og en skrekk-skeptiker (E).

K: Først og fremst beklager.

E: For hva?

K: Vi planla å gjøre en ikke veldig høytidelig "skrekk-entusiast versus skrekk-skeptiker" artikkel om en film vi ikke visste så mye om, men så ender vi opp med å se en av de mest intense filmene hvertfall jeg har sett på veldig lenge.

E: Det var en slags ilddåp ja.

K: Først plottsynopsis kanskje? fire barn med varierende grad av familiebaserte traumer samles i et sommerferie-tømt boligkompleks, og avduker gjennom lek at de er i stand til ekstreme ting?

E: Det burde holde.

LES OGSÅ: Dette gleder kulturredaksjonen seg til i høst

En eventuell seer burde vite at De Uskyldige framstiller, intimt og eksplisitt, en mengde brutale sekvenser. Den viser vanskjøtsel, smerte og mishandling med stor tålmodighet, og usminket realisme. Denne innholdsmessige barrieren er vippepunktet seeropplevelsen står og faller på. Uansett smerteterskel er det en utmattende opplevelse.

Et av de sentrale motivene i De Uskyldige er ensomhet. Barna er nyinflyttede, eller innadvente, eller på andre måter sosialt isolerte. Når de etter hvert danner et fellesskap ender bakgrunnene deres opp med å komplisere måten de forholder seg til hverandre. Noen reagerer med empati, andre med sinne. Filmen utforsker hvordan familieforhold påvirker adferd.

Skuespillerprestasjonene i De Uskyldige er svært overbevisende, på godt og vondt. Barna er barn, og deres lynne og motivasjoner er komplette og troverdige. Små nyanser av framførelse hos barneskuespillere er lett å bli distrahert av: i enkelte sekvenser virker forventningene til skuespillernivå i overkant ambisiøse. Lange, emosjonelt anstrengende scener bæres av barna, og i scener som er så nakne, kan den minste brist ta en ut av øyeblikket. Det føles tidvis som spenningen er på skjelvende fundament.

Troverdigheten i karakterene gjelder også når det kommer til barns forståelse for moral og konsekvens, som muliggjør flere av filmens tyngste scener. Det er både forståelig og vondt å se hvordan barna responderer på smerte med å påføre skade. Et barns forståelse av konsekvens er et skremmende motiv, som gir mange av filmens scener sin slagkraft.

Det er tallrike smertefulle spenningstopper i filmen, og disse bringer etter hvert med seg en slags nummenhet. En av de mest intenst ukomfortable og realistiske scenene finner sted veldig tidlig i filmen, og tross noen tidlige hint oppleves den fortsatt som sjokkerende. Etter hvert som mer fantastiske elementer introduseres blir avstanden til handlingen større, spesielt i kontrast med den tidlige intimiteten. Ubehaget består i beste velgående, men senere sekvenser gjør det likevel lettere å huske: det er bare en film.

K: Hvordan opplevde du å relatere til karakterene, med sjangeren som barriere?

E: Det er en avstand til karakterene som gjør at jeg sliter med å ta til meg de emosjonelle øyeblikkene. Alt fokuset går til å være anspent.

K: Fin linje mellom barriere og atmosfære kanskje? Sjangeren krever jo at du kommer den litt i møte.

E: Anbefaler vi filmen?

K: Fjern forventningen om å ha det gøy eller i det hele tatt kose deg på noen måte, og forbered deg på å se ting du egentlig ikke har lyst til å se under noen omstendighet. Så kan du ha en oppriktig sterk filmopplevelse.

E: Fra en som ikke vanligvis ville betalt for å være ukomfortabel i nesten to timer: hvis du vil se filmen med en gjeng, og så diskutere temaene etterpå, så er det verdt det.

K: Ikke en film som er interessert i å holde deg i hånda. Mer interessert i å brekke fingrene dine.

E: Eller andre bein.

K: Valgfritt bein.