Solbrente minner

Aftersun er en fragmentert erindring av en sydenferie i Tyrkia. Filmen skildrer forholdet mellom den unge faren Calum (Paul Mescal) og datteren Sophie (Frankie Corio). Wells beskriver en ferie de fleste har opplevd: resturantbesøk med klein underholdning, solstekt hud, følelsen av å alltid være for ung i forhold til de andre barna, bading og dykkebriller som forsvinner til havets bunn. Utover de velkjente feriebegivenhetene skjer det tilsynelatende lite, men under estetiske bilder ligger en vag fornemmelse av at det er noe som ikke stemmer.

Livet kan bare forstås baklengs, men det må leves forlengs, skrev den danske filosofen Søren Kierkegaard. Det er oppgjøret med fortiden som driver handlingen, og i Aftersun ser man filmen gjennom øynene til både det naive barnet og den reflekterte, voksne datteren samtidig. Filmen er et sammensurium av klipp fra flere ulike perspektiv: Sophies opplevelse av ferien, videoklipp, Sophie som ung voksen og innslag av kunstneriske klipp. Perspektivene gir nye lag med innsikt i et far-datter-forhold vi ikke klarer å bli kloke på. Det er barndomsminner plassert i en videofilm, som nå granskes med et voksent blikk.

FLERE FILMANMELDELSER? Dungeons and Dragons: Nerdgasme og folkeeventyr

Aftersun har fått stor internasjonal anerkjennelse. Filmen var snakkisen under Cannes og ble nominert til Oscar for beste mannlige hovedrolle. At den har nådd så bredt ut, handler nok om den universelle, men lite utforskede tematikken. Filmen får frem den ubehagelige erkjennelsen som kommer når bildet du har av foreldrene dine slår sprekker og man ikke vet om man skal klandre dem eller føle medlidenhet. Dette er ingen bebreidende film om en utilstrekkelig far. Aftersun skildrer Sophies forsøk på å forene faren hun husker med mannen hun ikke kjente.

Da filmen var over, undret jeg: Var dette alt? Det skjedde jo ingenting. Mens filmer ofte skal mate inn moral og handling med teskje, var dette en film som ikke engang ga meg skjeen. Jeg søkte opp «Aftersun ending explained» på youtube uten å bli klokere. Først noen dager senere klarte jeg å fordøye det jeg hadde sett. Wells mestrer balansekunsten å gi nok informasjon til at man henger med, uten å overforklare. Fordi filmen er så vellaget og løser mye på en unik måte, er den vanskelig å kritisere. Det finnes likevel elementer som bidrar lite til filmens helhet, som for eksempel klippene av Sophie som voksen. Disse kunne ha utdypet Sophies karakter, men de behandles med en så stor distanse at filmen heller kunne vært dem foruten.

Under hele filmen venter man på at noe spektakulært skal skje, men det er som å vente på Godot. Sophie leter etter svar, men minnene er blandet sammen med forestillingsevnen, og det blir vanskelig å vite hva som er ekte. Alt er for fragmentert til å gripe fast ved og sannheten ligger rett utenfor rekkevidde. Det er her filmens store kvalitet ligger, i alt som ikke vises på skjermen. Klimakset åpenbarer seg i erindringene som kommer i etterdønningene til filmen. I en tid hvor film ofte skal ha et plott som kan oppsummeres med én setning, er det befriende å se en film som viser tillit til seeren. Som Wells selv forklarer: Film skal stille spørsmål som det ikke er mulig å finne svar på ved å lete andre steder enn i filmen.

LES OGSÅ: Cezinando og Blæst kommer til UKA