Nerdgasme og folkeeventyr

Året 2000 ga oss en DnD-film med en uinteressert Jeremy Irons og en Tom Baker som inntil produksjonsstart trodde han spilte en elg. 2023 gir oss en sjarmerende Chris Pine og en Hugh Grant som kunne ha kappspist grøt med trollet.

Edgin (Chris Pine) setter tonen i filmen helt fra starten av med hans barske kompanjong Holga (Michelle Rodriguez). Edgins flamboyante ord parer seg makeløst med Holgas ekspertise for vold.

I møte med en mulighet for frihet, gir Edgin oss et fengslende innblikk i fortiden sin. I ekte DnD-ånd får vi vite motivasjonen til protagonisten vår og konteksten rundt hans nåværende predikament. Og hvor er egentlig Jarnhatan?

Derfra går alt slik det ofte gjør ved bordet: planen går rett ut av vinduet og snart er verden snudd opp ned. Edgin og Holga finner selskap i Simon (Justice Smith), en magiker med lav moral og enda lavere selvtillit, og druiden Doric (Sophia Lillis) som kan forvandle seg til dyr.

Lillis har tidligere markert seg som en god skuespiller i It og Im not okay with this. Hennes skinnende øyeblikk er en CGI-ugle-bjørn som går fullstendig hulken på flere fiender. Dessverre faller Lillis’ karakter når denne ikke er i dyreform, og blir litt flat i forhold til resten av banden. Karakteren fungerer dermed best som et springbrett for Simons vitser.

For deg som kanskje aldri har tenkt på DnD som noe annet enn «ikke forstyrr», er denne filmen også for deg. Med sjarmerende karakterer, fantastiske reiser og et gruppe-eventyr uten like kan man ikke gjøre annet enn å forlate kinosalen med et smil, da flere av vitsene fungerer både for de erfarne spillerne og novisene. I en scene hvor bandens intelligens blir gjort narr av, ler både mamma på 50 like høyt som sønn på 15.

LES OGSÅ: Et møte mellom lokale og internasjonale aktører i Trondheim

Filmteknisk beviser regissørene John Francis Daley (Spider-man: Homecoming og Det regner kjøttboller 2) og Jonathan Goldstein (manusforfatter på Spider-man: Homecoming) seg som høyst kompetente filmskapere villige til å ta sjanser med kameraføringen.

Det mangler ikke på vilje til å virkelig la DnD-verdenen skinne som sin egen karakter. I en passasje som drar inspirasjon fra Ringenes Herre i glamorøse fremstillinger av vindsvøpte fantastiske landskaper, ser vi Faerun for første gang på stor skjerm. Denne typen kjærlighet til kildematerialet er å finne gjennom hele filmen.

Her finner vi trylleformler hentet rett ut av Regelboken, og beist som plukket rett av siden fra Monstermanualen. Alt dette er for det meste vidunderlig virkeliggjort av praktiske effekter; scenen der Edgin og Holga synker ned gjennom gulvet beviser lidenskapen bak denne filmen; scenen kunne blitt løst av CGI, men her har skaperne lagt flere hundre fliser over en sandgrop som blir til kvikksand foran øynene våre, en ekte «one and done». Her og der har filmskaperne måttet ty til CGI, men det ville ha vært noe tidkrevende å skulle vente til det riktige antallet meteorer falt ned over settet, så vi kan godta det.

Alle skuespillerne leverer, men Smith fortjener ekstra applaus for å klare å stjele latter fra publikum i hver eneste linje. Sammen klarer banden å hoppe fra en dårlig plan til en enda dårligere plan, med en slik hyppighet og oppfinnsomhet at det bare er å spenne seg fast og henge seg på. Du er ikke klar.

Hva er Dungeons and Dragons: Honor Among Thieves? Er det et fantasi-eventyr, er det en flukt-film, en heist-film eller en reise til underverdenen? Svaret er absolutt alt. Med så mange elementer i én film går ting radig, og vi får aldri en ordentlig lang hvile. Noen vitser slår ikke like bra an som andre, ting går litt fort for våre gamle sjeler og vi skulle gjerne hatt flere scener med Simon og Doric.

Denne filmen har en karismamodifikasjon på +2 og ruller en D15, og dermed lander filmen på en D17 som score. Anbefales både for mor og sønn på kino, samt DnD-gruppen. Om dere nå alle er ledige på samme dag.

LES OGSÅ: «Skriver du husmorsporno?»: – Serielitteratur er en sjanger for alle