Tidkrevende, men tilfredsstillende nytelse på Galleri Ismene

Galleri Ismene (på Ila) har holdt det gående i mer enn en generasjon og har hatt utstillinger med storheter som Kjell Nupen, Lars Tiller og Håkon Bleken. Galleriet setter forøvrig opp en ny Håkon Gullvåg-utstilling i november. I disse dager viser galleriet nye tegninger og malerier av Olav Christopher Jenssen, en av Norges mest utstilte samtidskunstnere. Han er også aktuell ved Galleri Riis i Oslo.

Jenssens utstilling, An Either Or, består av 24 malerier i hovedrommet, samt rundt 60 voksede tegninger fordelt på inngangsrommet, mesaninen og kjelleren. Samtlige malerier er fra i år, og tegningene er markert med årstall fra 2015 til i dag. Jenssen, som fylte 66 i vår, har ikke tatt pensjonisttilværelsen på forskudd.

Uendelige nyoppdagelser

Midtpunktet og høydepunktet i utstillingen er maleriene. I det høye, hvite hovedrommet henger 24 bilder, montert i litt over navlehøyde. Alle maleriene er 30x40 cm i breddeformat. Maleriene og monteringa gir et umiddelbart sammenhengende inntrykk og fremstår ved første øyekast mer som et enkelt, strålende verk enn en serie med selvstendige bilder. Etter en stund går jeg videre, bare for å komme tilbake både fem og femten minutter senere, for det er så mye å se på og oppdage. Jeg ender til og med opp med å komme tilbake dagen etter.

Den påfallende lave monteringen gjør rommet og bildeserien oversiktlig. Det bidrar til at de kraftfulle og mettede maleriene ikke overvelder tilskueren fullstendig. Jeg får nærme meg og bli kjent med bildene i mitt eget tempo. Det er godt, for her er det mye å dykke ned i.

LES OGSÅ: Linjeforening: – Vi lider økonomisk tap uten campustilgang

Bildene er fulle av malingstrøk og informasjon. Noen steder har pastose penselstrøk blitt liggende som tjukke teksturer, andre steder er malingen skrapt ned. Alle fargene er sterke og klare. Ved første øyekast er maleriene abstrakte eller non-figurative. Mange av formene som oppstår har noe organisk ved seg. Jeg tar meg selv i å forestille meg trær, skogholt, dyr og mennesker i flere av bildene. Jeg kan stirre lenge på ett bilde, for så å sperre øynene opp når nye dybder og perspektiver åpenbarer seg. Likevel tror jeg ikke det er så farlig hva du tror du ser eller ikke ser i bildene. Det er ikke noen konseptuell nøkkel du trenger for å forstå bildene, det er bare å hengi seg til den visuelle nytelsen.

Det spontane og det utførlige

De mange titalls tegningene i resten av utstillinga er, i kontrast til maleriene, enkle former på en hvit bakgrunn. Tegningene er utført med forskjellige teknikker og jeg synes jeg ser i hvert fall kritt, kull, akvarell og blekk. De er vokset, som gir en vagt skinnende overflate. Tegningene er mindre enn maleriene, og er 25x17,5 cm i høydeformat. I hjørnene har Jenssen notert ulike årstall og stedsnavn, gjerne flyplasser eller togstasjoner. Det fleste stedsnavnene går igjen på fire-fem tegninger, som til sammen danner hver sin lille serie. Hver serie består av variasjoner over et sett former og uttrykk. Personlig er jeg særlig svak for tegningene merket «ICE Brandenburg Berlin» og «Baroniet Rosendal».

Tegningene fra Berlin er komponert av barnlige farger og former som minner meg om den tyske hovedstadens utallige moderne byggeprosjekter. Berlin-serien varierer over en form som ser ut som en konstruksjon satt sammen av seks-syv sylindere. De uskraverte formene er satt sammen av tynne omriss som skifter mellom klare farger av rosa, blått, gult, grønt og så videre. Både fargene og strekene ser ut som de har sprunget ut fra et barns fargestifteske. Sylindrene strekker seg ubekymret utover flaten, tilsynelatende uten overdrevet hensyn til symmetri og balanse. Tegningene blir likevel ikke ustabile eller klønete, men morsomme og levende.

LES OGSÅ: vår anmeldelse av Trondheim kunsthall

Rosendal-tegningene er roligere og mer utførlige, med tykkere og mer maleriske linjer og former. Disse tegningene varierer over en form som kan se ut som omrisset av et område på et kart. Innenfor det tykke, svarte omrisset er det et felt med blå flekker, et felt med rosa flekker, og så videre i klare farger av gult, grønt og så videre.

Feltene minner om små blomsterbed dedikert til hver sin plante. Tegningene virker ikke like spontane og umiddelbare som Berlin-tegningene, men fremstår harmoniske, gjennomtenkte og utførlige.

Vitalt, velbalansert og morsomt

Sekstiseksåringen Olav Christopher Jenssen kan neppe kalles ung lenger, men maleriene spruter av vitalitet. Spesielt maleriene danner en så slående helhet at det nesten er synd de selges som separate verker. De enkle og lekne tegningene er en fin kontrast og motvekt til maleriene. Resultatet er en velbalansert, rik og morsom utstilling, som er verdt opptil flere besøk. Ta deg god tid, gå flere runder, la deg fortape.

LES OGSÅ: kunst, kjærlighet og utstopping i Victorianske Lonodon