En gave fra de avgåtte

Den beste gaven er å gi, men enkelte gaver kan kun gis av de døde. Med en ny endring i metoden for organdonasjon kan flere gi enn før.

Publisert Sist oppdatert

Mange tenker på døden som noe fjernt, sårt og absolutt. Er en person død, kan man ikke gjøre noe med det. I visse tilfeller kan avdøde donere organer, gitt at pårørende mener avdøde hadde ønsket det.

Ikke alle kan bli organdonor. Fram til 31. august i år kunne man kun gå etter prinsippet om død ved hjernedød, men nå kan sykehusene også velge å benytte seg av død ved hjerte- og åndedrettsstans (forkortet til cDCD, journ.anm.) for at en person kan være en potensiell organdonor, forteller informasjonsansvarlig Aleksander Sekowski i Stiftelsen organdonasjon.

– På St. Olavs er det mange som har tatt imot endringen med glede, spesielt de som driver med det. Men jeg vet at det er en del grupperinger med etiske kvaler ved andre fagmiljø, sier Berge Solberg, professor i medisin ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie ved St. Olavs.

Hjernedød - en varm avskjed

For å kunne forklare når noen kan donere organer, må man forstå når man er død. Ifølge lovverket er en person død når hjernen er komplett og irreversibelt ødelagt, og ingen tegn til funksjon er å finne i lillehjernen, storehjernen eller hjernestammen. Hjernedød har vært hovedkriteriet siden 70-tallet og fram til i dag.

– Kun pasienter på intensivavdelingen med alvorlige skader, hvor samtlige ligger i respirator, er mulige organdonorer, understreker Solberg.

Det som skjer er at pasientens kropp slutter å pumpe blod opp til hjernen av seg selv. Etter nevrologiske kriterier og røntgen av hjernen, kan pasienten erklæres hjernedød. Denne døden skilles muligens fra vår felles forståelse av død, fordi pasienten er koblet til respirator.

– Da går brystet opp og ned, hjertet slår og kroppen er varm, selv etter at pasienten er erklært død. Folk vil kunne si at kroppen er i live, men hjernen er død, forklarer Solberg.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">TATT IMOT:</span> Berge Solberg forteller at fagmiljøet ved St. Olavs er glade for endringen i organdonasjonskriteriene.
TATT IMOT: Berge Solberg forteller at fagmiljøet ved St. Olavs er glade for endringen i organdonasjonskriteriene.

Hjerte- og åndedrettsstans – en bestemt avskjed

Dagens endring går ut på at man i tillegg til hjernedødkriteriet, kan bruke cDCD som gyldig dødsårsak for en potensiell organdonor. Med cDCD opphører ikke sirkulasjonen til hjernen helt hos den hardt skadde intensivpasienten som ligger på respirator, selv om hjernen er helt ødelagt, og hjernedødkriteriet er dermed ikke oppfylt. Men varig opphør av sirkulasjon regnes som et tegn på en komplett ødelagt hjerne, og er festet i forskriften om dødsdefinisjon, paragraf to.

Når behandlende leger vurderer det til at det ikke lenger er noe håp for pasienten, og videre at behandling er nytteløst, skrur de respiratoren av, og pasienten dør av hjerte- og åndedrettsstans, forklarer Sekowski.

I de tilfellene der organdonasjon ved cDCD er mulig, vil man ta opp spørsmålet om organdonasjon med nærmeste pårørende.

– Det heter å avslutte livsforlengende behandling, forteller Sekowski.

Da venter man fem minutter, hvor legene ikke rører pasienten, ikke utfører hjerte- og lungeredning, og døden blir erklært.

– Man har ingen beskrivelser i litteraturen av noen som har dødd og spontant gjenoppstått etter fem minutter, sier Solberg.

Etter dette begynner man å gi blodsirkulasjon kun til organene som skal doneres. En ballong stanser blodsirkulasjonen til hjerte og hjerne. Sekowski sier at én grunn er at det ikke lenger er håp for den nå avdøde, og at det er lite etisk å prøve å redde en død person som ikke kan behandles.

LES OGSÅ: Fem på Øya om organdonasjon

Et dødt prinsipp

Solberg forteller at det er på dette punktet enkelte har moralske kvaler. I organdonasjon har man et gyldent prinsipp, og det er at en skal være død før man henter ut organer. Kritikerne har spurt om, hvis vedkommende allerede er død, hvorfor man trenger en ballong til å hindre sirkulasjon til hjernen, sier Solberg.

Når det kommer til cDCD tar man heller ikke bilde av hjernen for å forsikre seg om at den er ødelagt. Aslak Syse, professor emeritus ved Institutt for offentlig rett ved UiO, synes at man nå risikerer å gå fra en regel for organdonasjon fra sikkert døde mennesker, til døende mennesker.

– Ved cDCD erklæres pasienten død så tidlig i prosessen at mange er bekymret for om pasienten faktisk er død, mener Syse.

Han forteller at det til vanlig er krav om røntgenbevis for at pasienten er død, som i mange land er definert med totalt og varig opphør av hjernefunksjonene.

– Den norske definisjonen går et skritt lenger enn i andre land, med krav om irreversibelt opphør, opplyser Syse.

Varig og irreversibel strid

– Hvordan kan man være helt sikker på at vedkommende er død, spør Solberg.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">IKKE OPPFYLT:</span> Aslak Syse mener at forskriften om dødsdefinisjon ikke nødvendigvis er oppfylt med den nye metoden.
IKKE OPPFYLT: Aslak Syse mener at forskriften om dødsdefinisjon ikke nødvendigvis er oppfylt med den nye metoden.

Det er i striden mellom varig og irreversibel at døden heller blir filosofi og medisin, enn et folkelig begrep. Man har dødsdefinisjonen i forskriften om dødsdefinisjon, men den dekker ikke alt man intuitivt tenker om døden.

– Hvis du går forbi et dyr du tror er dødt på gata, lurer du ikke på om det er hjernedødt eller ikke. Du lurer på om det er dødt eller ikke, sier han.

Det er også en spesiell ordlyd i forskriften nevnt ovenfor, nemlig irreversibel hjerneødeleggelse og varig hjerte- og åndedrettsstans. Solberg understreker forskjellen mellom dem ved å vise til en tenkt situasjon.

Han beskriver en tenkt person som har fått normal hjertestans. Man kan i prinsippet gjenopplive personen, men ønsker ikke å gjøre det fordi helsetilstanden tilsier at det hadde vært galt. Da kan man hevde at personen er død fordi man har varig hjerte- og ånde - drettsstans. I andre situasjoner starter man gjenoppliving av personer med hjertestans. Da er ikke hjertestansen nødvendigvis varig, og pasienten ennå ikke død, fordi intensjonen er å bringe vedkommende tilbake til livet.

– Satt på spissen kan man si at om man er død, delvis avhenger av intensjon. Det er en krevende tanke, men spørsmålet er om vi ikke er nødt til å akseptere den i møte med avansert medisinsk teknologi, sier Solberg.

Både Solberg og Sekowski understreker at organdonasjon kun skjer med personer som er erklært døde, og som ikke kan gjenopplives.

Syse er mer skeptisk, og mener at når man ikke har røntgenbilder av hjernen, oppfyller man ikke nødvendigvis paragraf tre i forskriften om dødsdefinisjon.

– Det har vist seg fram til nå, selv om ønsket ved å endre dødskriteriene har vært å øke tilgangen til donorer og organer, at flere potensielle donorer har trukket seg. Dette er jo på sett og vis forståelig fordi man kan frykte at organer blir fjernet før vedkommende utvilsomt er død i tråd med de tidligere dødskriteriene, fortsetter Syse.

LES OGSÅ: Nabolaget på kollisjonskurs

Mener organdonasjon er trygt

Når endringer i organdonasjon er aktuelt, blir ofte folk skeptiske. Det har Sekowski forståelse for.

– Det er forståelig. Organdonasjon er et vanskelig medisinsk område, og samtidig har det vært enkelte mediesaker som har skapt forvirring rundt metodene. Det er trist at folk har inntrykk av at de ikke er trygge og at helsevesenet ikke gjør alt de kan for å redde dem, mener Sekowski.

Likevel forsikrer han at den nye metoden er trygg. Han forteller blant annet at flere land vi liker å sammenlikne oss med, benytter seg av pasienter som dør av cDCD som potensielle organdonorer, og at donasjonsraten kan øke med opptil 20 prosent.

At den nye metoden er med på å øke antall organdonasjoner, er Syse enig i. Han sier at på sikt er det mulig at det er flere pasienter man kan hente organer ut ifra.

– Den nye metoden fører til at pasienter med store hjerneskader, der prognosen tilsier død, eller så dårlig overlevelse at livsforlengende behandling ikke er meningsfull, vil kunne bli vurdert til organdonasjon, mener Syse.

Sekowski understreker at det er trygt å si ja til organdonasjon i Norge, og at det har ingenting å si for behandlingen man får.

– Man må kunne stole på helsevesenet og helsetilbudet, mener Sekowski.