Irriterende, sært og ekstremt populært

Hyperpop – hyperaktiv populærmusikk for hyperaktive ungdommer uten evne til å fokusere. Ungdomsopprør har alltid marsjert til takten av en musikkform. Tiktok har en stor del av æren for å ha fremmet denne sjangeren, og på mange måter speiles Tiktok i hyperpop – fragmentert, irriterende fengende, fengslende og fremmedgjørende på én og samme tid. Det er en sjanger uten regler: Alt kan gjøres stygt og det er helt ok. Hyperpop er popens fengslende avhengighet, 80-talls syntrockens bølgerus og punkens rebellskrik blandet med ulyd og hiphoprytmer. Hadde hyperpop eksistert på tidlig 90-tall, kunne sjangeren lånt musikkmagasinet Beats ironiske parole: «av idioter, om idioter, for idioter».

Hyperpop hadde sitt utspring i klubbmusikken på midten av 2010-tallet. Som så mye annet de senere år oppstod sjangeren på Soundcloud, der enhver kreativ sjel med en PC og en internettilkobling kan få sine 15 minutter i rampelyset. Sjangeren ble tidlig knyttet tett til LGBTQ+-bevegelsen, og mange av de mest kjente artistene identifiserer seg ofte som ikke-binære, homofile eller transkjønnede. Det er gjerne engelskmannen Alexander Guy Cook, kjent under artistnavnet A. G. Cook, som får æren for å ha skapt hyperpop. Han startet i 2013 sitt eget plateselskap, PC Music, som raskt fikk anerkjennelse på Soundcloud, og som tidlig fikk mindre hits med remikser av blant andre Charli XCX. Men sjangeren tok ikke av før Spotify i 2019 lagde en spilleliste med navnet Hyperpop. Det spredte seg til Tiktok og en bevegelse var født. Med Charli XCXs album how i’m Feeling Now i 2020 spredte sjangeren seg til mainstream-publikummet også.

LES OGSÅ: Kulturlivet vårt trenger vaksinepass

De største navnene innenfor sjangeren i dag er 100 gecs, SOPHIE og Charli XCX. Slik som 2010-tallets popbølge kan hyperpop virke som en motsats og latterliggjørelse av den seriøse, emosjonelle og storslåtte popmusikken. Lyden av en frenetisk beat, synter og masse autotune fungerer som flytende lykke. Materialistisk og uvirkelig, en eventyrverden med beeps og boops. Det er hjernedød musikk som leverer et utrolig komplisert og smart produkt til en generasjon som aldri har trengt en flukt fra hverdagen mer enn nå.

Men hvor går sjangeren herfra? Dør den hen i det samme øyeblikket pandemien er over? Eller tar den nye former når Justin Bieber henter inn en hyperpop-produsent og slipper en singel som alle i miljøet hater? Man kan argumentere med at det bare er tull og fjas, men hyperpop balanserer en blanding av så mange ulike aspekter av musikken som ingen annen sjanger gjør. Sett av en kveld til å dykke ned i en verden av musikk ulik alt annet, det er verdt en lytting!