–Runk meg til du kommer og la meg være

Når ISFiT arrangerer en kveld med teknopoesi er det umulig å ikke bli nysgjerrig. Klubben er halvfull med en blanding av hipstere i hekla topper og guttegjenger som virker klare for fest. Våre ikke-eksisterende forventninger til kvelden blir fort blåst av bane når gitarist Ulvar Gansum og artist Gustav Lie Gundersen entrer scenen; Rommet lyser blått og det kommer et beskjedent lag røyk fra røykmaskinen. Gustav trekker mikrofonen inntil seg, holder boken opp på teatralsk vis, en rolig beat starter og han begynner å lese.

Første nummer starter med et slampoesi-stykke om livet til en ung mann. Etterhvert som mannen blir eldre og livet mer kaotisk, blir også musikken det. Frykten for at dette skal bli en klein time forsvinner raskt, og techno poesi viser seg å være verdens beste vors. Det at Gustav har scenetekke er det ingen tvil om; Han har en karisma, humor og personlighet som er hypnotiserende. Det hele er intenst, men vi rekker også å bli litt glad i han.

«Runk meg til du kommer og la meg være», er en linje som utmerker seg fra kveldens fjerde nummer. «Hva som helst bare jeg føler noe igjen», ropes inn i en mikrofon med klang som er skrudd opp til det høyeste nivået. Det er en god blanding av depressive tendenser, humor og festmusikk, og du kjenner bassen helt inn i ryggmargen. «Dance if you’re crazy», er tittelen på kveldens eneste engelske nummer. Her går det i dansestemning og raske rytmer; Lysene blinker i takt med musikken og det er vanskelig å la være å bevege kroppen.

LES OGSÅ: Kanselleringskultur i humor og akademia

Duoen er ikke redde for publikumsdeltakelse: De siste tonene av kveldens åttende nummer runger ut i rommet når Gustav spør om noen i publikum har et notatet på mobilen som de vil fremføre. Ulvar forklarer at de har «en feit beat som mangler litt tekst», en instrumental uten tekst. En kar med mannedott, skjegg og flanellskjorte blir kalt opp fra scenen fra bakerste rad. Han heter Henke. Det er noe vanskelig å høre hva Henke sier i starten, men underveis mens han leser opp treningsrutinen sin, får vi vite at Henke kan benke tre ganger førti eller noe i den dur.

For å komme tilbake til vår nysgjerrighet rundt hva teknopoesi er: Det er så enkelt som poesi akkompagnert av teknomusikk som sampler tidlig 2000-talls-låter, live elgitar, samt store mengder klang og stemmeeffekter. Selve poesien er ikke av den høylitterære sort, men det er ofte spennende narrativ som har eksistensialisme med seg i lomma. Livene Gustav forteller om er moderne, monotone og fulle av mørke vendinger som brudd i familie, utroskap, kjærlighetssorg, rusproblemer og død. De har tatt med seg ironigenerasjonens blikk fra 1990 inn i 2023. Duoen er kjærlighetsbarnet til Erlend Loe og Cezinando, som har med seg verdens beste hypeman på gitar. Vi ender opp med å le like mye som det rykker i dansefoten, eller technofoten. Vi går fra konserten litt vemodig for at det alt var over, men med Gustavs siste ord hengende igjen: «Det er vorset som er best ass, byen er dritkjedelig».