– Jeg føler meg utrolig klar nå.

31-åringen fra Bergen har latt ballen rulle siden hun ble oppdaget på starten av 2010-tallet. Med seks album i lommen, en rekke Spellemannsnominasjoner og over 11 millioner avspillinger på Spotify er hun uten tvil et navn en bør kjenne til på den norske popscenen. Hennes nyeste fullengder Liv slapp nettopp.

– Det føles veldig godt å slippe det fri og kunne gå videre. Det er en slags lettelse.

Som de fleste andre utgivelser nå er store deler av albumet formet på soverommet, og har måttet takle utsettelser og unormal produksjon. Bandet har blant annet ikke vært innom studioet, noe Silje tidligere har vært nøye på. Likevel føler hun at timingen ikke kunne vært mer perfekt.

– I starten av pandemien var jeg fremdeles inne i en kreativ prosess fra min forrige utgivelse. Det var noe litt uferdig jeg fortsatt trengte å få ut.

Videre roser hun sterkt produsenten sin Daniel Løberg, og forteller at det har vært rart å slippe noen såpass inn på det musikalske.

– Jeg starter jo på soverommet mitt og lager demoer, som jeg sender videre til Daniel. For eksempel er «Pusten» en låt som kommer direkte fra meg, og som det ikke er gjort noe særlig med.

Derimot kommer ikke alltid demoene tilbake urørt. De produserte låtene hun fikk tilbake fra Daniel var enkelte ganger en gledelig overraskelse.

– Jeg har aldri opplevd å jobbe med noen som av frivillig vilje ikke gidder å sjekke en gang. Bare tar vekk alt annet jeg har gjort enn vokal og lager noe helt nytt.

Opplevelsen av å gi noen andre enn henne selv såpass mye frihet over eget materiale er noe hun forteller at hun har slitt med før. Når en derimot blir tvunget til å jobbe såpass tett oppå hverandre som nærkontakter i et nedstengt samfunn, kommer det mye trygghet i relasjonen. I tillegg skader det ikke når partneren din er like, om ikke nesten mer, dedikert enn en selv.

– På et tidspunkt måtte jeg nesten dra han ut av studio bare for å spise middag. At noen jobber seg halvt ihjel for mitt materiale er noe jeg ikke har opplevd før.

Sorg, savn og håp for fremtiden

Silje er ikke ukjent med å finne inspirasjon i de vanskelige sidene ved livet, noe som reflekteres i hennes tidligere utgivelser, som blant annet det går bra. Albumet Liv er oppkalt etter hennes farmor Liv som gikk bort i 2002. Verket formidler følelsene som kommer av å miste noen, både farmoren hennes og andre relasjoner i livet til Silje som ikke har vært så enkle og som har gått tapt.

– Jeg håper på den ene siden at folk finner trøst i låtene.

Derimot forteller hun at tidligere utgivelser har vært mer sårbare tekstuelt å gi ut en dette, og at Liv ikke kun handler om tapet. Etter de to siste årene føler nok mange på et savn, med blant annet arrangementer som har blitt utsatt og minner som har gått tapt. Nå som vi er tilbake til en så og si normal hverdag har Silje kjent på det å få tilbake isen i magen og komme seg videre, noe hun også håper folk får ut av albumet.

– Det er denne optimismen, at jeg prøver å lete litt etter motivasjonen til å holde det gående. Nå er vi på den andre siden og da må vi bare kjøre på, for en lever kun en gang.

Denne motivasjonen har hun tviholdt på for å få ut albumet hun har ruget på i noen måneder nå, og for sette i gang med norgesturneen uansett hvordan samfunnet ser ut om noen uker.

– Tanken på å ikke gjennomføre var helt forferdelig. Så nå har jeg liksom akseptert at vi må bare gjennomføre uansett om vi får 20 personer eller 100 som publikum.

LES OGSÅ: Gudenes Natteliv: Speedokveld på Samfundet

– Får alltid gufs av fortiden hver gang jeg kommer til Trondheim.

Turneen sparkes av i selveste Trondheim, som Silje selv har god erfaring med som student ved NTNU. Hun forteller at det er mange historier og mye innhold fra tiden i bartebyen.

– Jeg har hatt så sykt mange av de «første gangene» her. Første gang jeg flyttet hjemmefra, første gang ut på Studentersamfundet og så videre.

Som mange andre Trondheimsstudenter ble Silje en del av studentfrivilligheten med verv i UKA, blant annet som Knaus-booker. Tiden hennes der ble nesten slutten på artistkarrieren.

– Det var så sinnsykt gøy å arrangere ting. Så gøy at jeg vurderte å ikke bli artist en stund.

Selv om hun fremdeles i dag pleier denne interessen, blant annet med å jobbe på Øyafestivalen, kallet artistlivet henne. Akkurat da hun skulle gi opp tok det av.

– Trondheims musikkmiljø kom som en reddende engel rett og slett. Jeg ble oppdaget på Urørt, fikk litt presse, fikk spille på Trondheim Calling og siden da har ballen bare rullet.

Samtidig som hun fullførte bacheloren i musikkteknologi ble debutalbumet gitt ut, og Bendik var her for å bli.

Som nålen i høystakken

Navnet Bendik har utløp i hvordan Silje opplevde det å jobbe i musikkbransjen som kvinne fra tidlig alder av. Møtet med holdninger, som for eksempel antagelser om at hun ikke kunne rigge opp instrumenter selv på konsert, og fraværet av andre kvinner både på og av scenen gjorde at hun følte behov for å ta et standpunkt. Bendik ble til for å skape forvirring over hvem som faktisk sto bak musikken, og for å gi musikknorge et brutalt møte med fordommer.

Selv om vi fortsatt snakker om en mannsdominert bransje har Silje sett forbedringer i sine mange år både på og av scenen.

– Det finnes flere kvinnelige instrumentalister nå, og du ser for eksempel på festivalprogrammene at det er lettere for festivaler å booke kvinner fordi vi nå er så mange som er på scenen.

Bak kulissene er det derimot en annen sak.

– Jeg har enda til overs å jobbe med en kvinnelig produsent, og det er sjeldent jeg møter kvinnelige teknikere. Så vi er ikke der vi skal være.

Selv om hun var veldig glad i klassen sin på musikkteknologi på NTNU, kjente også Silje på det å være i gutteklubben der.

– Når det var tre-fire jenter i hvert kull så skal det ganske mye til for at de fire blir en gjeng som skal drive med lydteknikk. Mens iblant de 18 andre guttene skal det ikke så mye til for at det finnes fire gutter som liker det samme.

Selv om en del prosjekter er satt i gang, for eksempel for å få flere kvinner til å søke musikkteknologi, retter derimot Silje bekymringer over hva konsekvensen av de to siste årene vil være for progresjonen.

– Jeg frykter at koronapandemien har gjort at om det var en del på trappene som var ferdig med videregående og hadde lyst til å jobbe med teknikk, at de har tatt til fornuft å studert noe annet.

Jobben må altså fortsatt gjøres og Silje poengterer bevisstgjøring, kvinnekvotering og å sette krav til blant annet festivaler som steg i riktig retning.

LES OGSÅ: Avlyser hovedekskursjoner for tredje år på rad

Klar til å spille opp til fest

Med hele fem år siden sist gang Silje var ute på turne er det mye som må trenes opp igjen, men mest av alt er fokuset på å bare kose seg og slippe ut all energien som har boblet opp på hjemmekontor.

– Jeg tror jeg kommer til å le en del fordi jeg tror det kommer til å føles helt absurd etter så lang tid. Jeg håper bare jeg klarer å ikke være for nervøs og bare nyte det.

Tiden siden forrige turne har Silje brukt på nettopp dette med å slappe mer av og gi slipp på perfeksjonisten i seg. Når en ender opp med å gå inn i en depresjon etter hver konsert vet en at noe må gjøres.

– På Øyafestivalen glemte jeg for eksempel et helt vers på siste låt. Imens bandet står og popper champagnen står jeg og banner og er sur, og bare ødelegger stemningen for alle. Så da var jeg sånn okei da er jeg ikke der jeg skal være.

Øvelsen på å bruke teknikker for å innse at det går bra uansett hva som skjer og å gi litt faen, kom via å kjøre skoleturneer.

– Da spiller jeg jo som regel for 80-90% som heller vil ha friminutt, og det tror jeg jeg har hatt veldig godt av. Så jeg føler meg utrolig klar nå.

Norgesturneen går av stabelen på Byscenen i Trondheim 11.mars.

LES OGSÅ: Brann i badstua på Flåkoia