Anmeldelse:

DRIV: jubileumsgaven som driver kulturlivet

Forestillingen som bestod av 40 kunstnere og musikk skrevet av Ståle Storløkken er knyttet til 25-års jubileumet til kammermusikkfestivalen.

Publisert

Enten om du var en forbipasserende eller en som fikk se opplevelsen, kunne man se at noe var på ferde. Kolossale kulisser av et forfalt strykeinstrument, smeiker fantasien til det ytterste. Med introduksjon av festivalsjef, Sigmund Tvete Vik, og med enda en forklaring om Udig-tematikken, så startet opplevelsen.

Vi befinner oss så og si i en dystopi. Et lite ensemble kommer svevende inn i hvite kapper og det låter nesten som sirenesang. En urovekkende, men vakker vegg av klanger skaper en eterisk stemning. Når de to trommesettene og synthen blir med, brukes tunge vegger av klang, gong og frie rytmer i en kontrollert ukontrollert måte. Mennesker i flytevester og gummistøvler utforsker området og finner rester av en byggestein i menneskehetens tilværelse: musikk. De oppdager et instrument - rester av en fiolin.

Er det et bilde av fremtiden eller gjenspeiling av dagens tankegang?
Er det et bilde av fremtiden eller gjenspeiling av dagens tankegang?

Dette utvikler seg videre til en ren frenetisk og sporadisk rydding av instrumentet. Imens blir vi møtt av fri-improvisasjon og støy-clustere fra synthen. En primitivisme ligger til grunn i disse menneskene. Nysgjerrigheten spiller med som en rolle. Små tvister oppstår og noen ser ut til å begynne å kjempe i tvekamp. Senere kommer en marsj fra utkanten av scenen. Luftforsvarets musikkorps kommer med bind for øynene. Disse må gå på planker, som den lille gruppen med mennesker setter sammen. Tillitten bygges og musikken føres i det blinde.

LES OGSÅ: Startskudd til kammermusikkfestivalen

<strong>UNDERGANG</strong>: har frykt for fremtiden knyttet oss sammen igjen?
UNDERGANG: har frykt for fremtiden knyttet oss sammen igjen?

Etter at korpset har blitt geleidet ut og spilt et dissonerende, fargerikt verk, så føres fokuset tilbake på den lille gruppen mennesker. De har ryddet nesten alt av restene fra fiolinen, men trekkes til den gjenværende broen av instrumentet på grunn av sirenesang. Tørris eller badebomber blir sluppet i vannet av sangerne og fascinerer menneskene. I neste øyeblikk har de blitt lurt inn i en storm. Frie-innspill fra synthen og voldelige trommer gir en fuktig, dommedags-følelse gjennom den høye musikken. Deretter vender de slitne menneskene tilbake, men bare en oppdager noe: individet, kreativitet, dans. Med vakre melodier som klinger i ørene, løper et menneskene mot lyset. Mot fremtiden.

Det er vanskelig å sammenfatte en opplevelse bare i form av ord. Tolkning av dette kan være mange, men i sentrum ligger hvert fall pittoreske bilder av temaer som fremmedgjøring, samspill, musikkens kraft, individualisme, preservering av våre verdier, kreativitet og kraften av å uttrykke seg. Dette er et av de beste hittil av moderne samtids-teaterform i år. Man skulle tro at når musikken blir så eksperimentell at det kan skape en utfordring med å følge handlingen. Tvert imot, storkoste publikummet seg. Det ble mektig applaus og lyset som gjenspeilet fra lyskasterne, ble flyttet fra vannet til de vitale utøverne. De fortjener rampelyset fullt ut.