Startskudd til kammermusikkfestivalen

Tirsdagskvelden var fylt med to spennende konserter i regi av kammermusikkfestivalen: Tine Thing Helseth, Caroline Shaw (ikke i person men åndelig) og Trond Viggo var noen A-kjendiser i musikkmiljøet som stilte opp på denne dagen til forskjellige konserter

Festivalen begynner når varaordfører Mona Berger ringer i en liten bjelle. Udig som temaet viser til en ikke digital-løsning og vi takker Gud for dette. Amen, siden vi begynner konserten i kirken. Inne i denne arkaiske dinosauren er scenen og alt dekket med toner av blått lys. Lyset slukkes og vakre toner kommer fra Tine Thing Helseth.

Med en introduksjon av Helseth som kommer i en nydelig og vakker, skinnende kjole, hører vi at hun fortsatt har piffen og kan derfor gir allerede konserten et løft. Opplegget er genialt med trompet og orgel med domkantor Magne Draagen, som blir et samarbeid vi gjerne skulle hørt mer av. Programmet Helseth spiller er variert, men spesielt er fokuset på bruremarsjer. Akustikken og det tekniske nivået, kombinert med godteposen av fire melodier, gir rett og slett en følelse av lørdagsgodt. Nøkkelord: varme.

Den Amerikanske komponisten Caroline Shaw sine verker skuffer ikke. Med hjelp fra TrondheimSolistene blir verket fremført og gir et bilde på hvordan Shaw komponerer. Verket «Entr’acte» gir et utgangspunkt av et kontrasterende uttrykk gjennom fremføringen. Det går fra vakre melodier til raske legatobuer kromatisk, pizzicato og så over til et utrolig høyt register for fiolinene. Verket slutter med en cello som spilles med fingrene. Dette var et spennende verk og viser til at moderne musikalske virkemidler kan fortsatt inneholde et melodiske ankerpunkt. Nøkkelord: kontrast.

LES OGSÅ: Rebelsk og upolert støypop

Etter dette blir publikummet servert av musikk av Felix Mendelssohn: «Strykesymfoni nr.10 i h-moll». Kort fortalt er dette vakker romantisk musikk som framføres elegant av musikerne med sterke innslag av romantisk spenning. Vakkert, men ikke like utfordrende som forrige verk. Nøkkelord: romantisk.

Siste verk som ble fremført var min og kan bli din favoritt. Caroline Shaw sitt «Partia for 8 voices», et vokalverk fremført av Trondheim vokalensemble. Dette verket var betagende. Dette var kremen på kaka. Stemmebruket har fokus på lange klanger, melodier, rytme og mulighetene for uttrykk. Verket er langt og virker nesten som fragmenter som er i en helhet. Vokalrytmer, gurgling, ord som gjentas, mongolsk strupesang og inuittlignede folkemusikk, alle elementer var ingrediensene i denne suppa. Og denne suppen var fersk, spennende og unik, en passende avslutning til konserten. Nøkkelord: unik.

Alt i alt var åpningskonserten godt planlagt, varierende, strålende utført og gir mersmak for resten av festivalen.

LES OGSÅ: En musikkopplevelse skrevet for et unikt ensemble

Ut av Nidarosdomen fortsetter det kultursultne publikummet mot Frimurerlogen. Inn kommer en gruppe varierte mennesker som kommer for å se den siste nålevende skalden og Norges ablegøyemester: Trond Viggo. Til tross hans legendariske ryktet blir ikke fokuset tatt vekk fra Oslo strykekvartett som skinner like mye som hoffnarrkongen selv.

Med en introduksjon av strykerkvarttetten får vi gøyale reklamesnutter i strykekvartett formatet. Kvartetten har det virkelig gøy der de roper, lager lyder og spiller på instrumentene til tider som mer rytmiske. Deretter kommer «Hjalmar» ut på scenen og publikummet tar imot Viggo som en helgenen i middelalderen under svartedauden.

Man skal vel tro at en veteran som Viggo ruster opp og blir skrøpelig når det kommer til framføringen av låtene, men det er derfor kvartetten spiller en så viktig rolle. De bringer liv i mugne brødsmuler låter som du hører på alle skoleavslutninger. Viggo, til tross for å ikke delta i toppform sangmessig, bruker de resterende kreftene på å holde publikummet underholdt med den vidunderlige humoren hans.

Med låter som «Hjalmar», «Det var en gang en og en», «Slapp reggae» og to låter om hvordan det er å være far og om kjærlighet, var repertoaret variert. Humoren til Viggo og hans filosofiske innskytelser om alderdom og kjærlighet i pausene til neste nummer er det man ønsker i en slik konsert. Til slutt blir «Hjalmar» på nytt fremført til et utrolig engasjert publikum, ingen klakører her. Bare masse klapping og roping. Jeg skulle bare ønsket de hadde spilt «Tramp på en smurf». Det hadde gjort kvelden en smule bedre, men brødet er ferskt og rykende.