En kjærlighetssyk Dylan ut i høstmørket

Det traff meg som lyn fra klar himmel. En sen kveld i midten av september. Jeg snubler ut av bussen etter en lang strabasiøs kveld. Et oransje blad fanger med ett blikket mitt, klistret mot bakken som en melketung bit cornflakes. For meg, som for så mange andre, følger musikken årstidene, og nå hadde jeg visst Bob Dylan på øret igjen. Det var ingen tvil; det var blitt høst.

I anledning sesongskiftet vil jeg børste støvet (løvet?) av en gammel klassiker som betyr mye for meg, og som kanskje også kan følge deg ut i høstens mørkere kvelder.

Det var nemlig om høsten, nærmere bestemt for 25 år siden, 30. september 1997 at det skjedde; den tålmodige Bob Dylan-fansen fikk en uventet gavepakke fra Zimmerman selv i form av albumet Time Out Of Mind. Den mystiske mannen hadde ikke gitt ut egen musikk på syv år, og dette hadde tydeligvis båret frukter. Albumet klokker inn på godt over en time – ett av Dylans lengste til dags dato. Ikke var jeg født ennå og det skulle ta nærmere to tiår før albumet krysset min vei.

Jeg tillater meg derfor å hoppe litt. En junikveld 2019: Jeg hadde meldt avbud på en ukes raftingtur med kompisene mine. Bob Dylan skulle spille i Spektrum og jeg hadde ikke mye valg. Jeg fikk straks tak i to billetter på Finn og dro med meg en noe mindre entusiastisk kompis. Det var noe høstlig ved denne kvelden der vi gikk gjennom byen, en kald luft full av forventning.

Omsider kommer vi oss inn. I mylderet av ivrige fremmøtte står jeg forventningsfull og følger med. På pianoet står en Oscar-statuett og i venstre hjørne en kopi av en gresk byste. Kompisen min og jeg ser på hverandre med undring i øynene. Vi merker det nesten ikke. Mannen er lav og kroket. Han tusler inn på scenen og inntar en bred fotstilling. Vi får ikke tid å gruble mer.

Les også: Vinnerne av Studentenes fredspris 2023 annonsert.

Dylan og bandet går med ett i gang med den ruvende «Things Have Changed» (tittellåta til den mindre vellykkede filmen), etterfulgt av en gullrekke 60-talls klassikere jeg aldri hadde drømt om å få høre. Men det er ikke dette jeg biter meg merke i. Kun fire nummer inn skjer det noe uventet. Charlie Sexton river i gang et funky riff som setter dansefoten i gang. Hva er dette for noe, tenker jeg. Dylan ser ut til å kose seg der han med et røversk blikk og knekk i knærne brøler ut refrenget til «I Can’t Wait». Og det er nettopp denne låten som setter meg i detektivmodus på togturen min hjem samme kveld. Det må være mer der det kommer fra!

Jeg ble skuffet. Ingen av låtene på albumet lignet på det jeg hadde hørt den kvelden. Her fantes verken funky riff eller dansefot. Men fy søren, det var bra!

Albumet Time Out Of Mind markerer et tydelig musikalsk temposkifte i Dylans lange katalog. Her blir vi servert elleve låter – vekselvis ballade- og bluesformat. Albumet kan i store trekk sees på som en oppfølger til klassikeren Blood On The Tracks fra 1975. Angivelig tok denne for seg det opprivende kjærlighetsbruddet med Dylans daværende kone. I kontrast kan en si at Time Out Of Mind er en eldre Dylan som utforsker kjærligheten og tomheten som ofte følger. Og ikke minst ens egen plass i den.

Det slår meg at dette kanskje er det mest gjennomarbeidede lydbildet på et Dylan­-album noensinne. Som produsent på albumet stiller ingen ringere enn Daniel Lanois. Kjent for sin særegne produksjonsstil oser dette av Lanois’ signatur.

Gjennomgående for dette albumet er en rik bruk av pedal-steel og orgel som igjen bygger en helt spesiell atmosfære. Her svever låtene nesten drømmene over i hverandre. Lydbildet oppleves intimt, men storslått. For det er i disse enkle arrangementene Lanois klarer å skape magi. Hvert instrument spiller sin helt unike rolle – fra det rufsete gitarspillet til de utallige orgel- og pedal-steel-sporene sendes låtene humpende av gårde.

Også tekstmessig henger albumet sømløst sammen. Hver låt tar for seg et aspekt av kjærlighet på én eller annen måte. Fra den selvransakende «Love Sick» til den indre monologen i «Highlands» finner vi en utleverende Dylan reflektere over feilslått kjærlighet, men også søken etter meningen videre (albumet har forresten også fostret en av verdens mer kjente kjærlighetslåter, nemlig «To Make You Feel My love»). For selv om kjærligheten kan skylle over oss som en bølge av lykke og eufori, hvor befinner vi oss når den plutselig tar slutt? Det er dette vi sitter igjen med etter albumets elleve spor: Dylans reise i det han prøver å forstå, men også slå seg til ro med disse motsetningene.

Time Out Of Mind tar for seg store temaer: kjærlighet og ensomhet hånd i hånd. Triste temaer? Ja, kanskje det, men samtidig tidløst og noe vi alle forholder oss til på én eller annen måte. Likevel må det understrekes at Time Out Of Mind like fullt er et album om håp og det å søke etter en vei ut av et mørke. Kanskje kan også du finne noen små glimt av lys der du tusler hjem en mørk høstkveld.