Kåseri:

Mars, pizza og intergalaktisk peniseksplosjon

Kjære kapitalistiske krigermenn, plis ikke flytt til Mars da!

Publisert Sist oppdatert

Jeg brenner pizzaen så den blir rød og brent og ser ut som Mars, som både er en planet og krigsguden i romersk mytologi. Jeg ser for meg at de kapitalistiske kreftene driver menneskeheten til Mars i framtiden, etter at jorden har gått under.

Kanskje det henger sammen med de maskuline verdiene om å ekspandere ut, ut, ut, og at en gjeng med hvite menn kommer til å lage et romskip og bli de første som erobrer planeten. Jeg ser for meg at de føler seg som ekte krigere i det de ankommer, som guden Mars: at de står sammen i en gjeng og flekser muskler. Slik tolv år gamle gutter gjør i guttegarderoben etter gymtimen. De måler biceps. Kanskje de også måler pikken sin, i hvert fall hvis de har glemt å regne på at den kommer til å eksplodere om de tar den ut av romdrakten.

Uansett, videre ser jeg for meg at de roper et seiersrop til hverandre, «unga, bunga,» litt sånn apete. «Ey, vi klarte det!» sier de. De føler seg som ekte helter, som krigsguden Mars, hele gjengen, det er ekte guttastemning i universet, som big bang exploded dick energy.

Igjen på jorda står alle kvinnene. I blå sommerkjoler som bølger som havet, og speider opp på dem, slik kvinner alltid speider opp etter ekspanderende, kapitalistiske hvite menn. De er tross alt nesten like digge som brent pizza. «Hallo, hvor blir dere av, hva driver dere med der oppe» spør vi, ikke bekymret, men litt lengselsfullt, kanskje. Vi står på jorda, den har kanskje ikke gått under helt enda, og roper den lille guttegjengen inn til middag. «Nå må dere bli ferdige med å leke» sier vi. Omsorg. De roper tilbake: «jada, vi kommer hjem snart» og det gjør de også. Litt som hauk og due på barneskolen.

LES OGSÅ: Danseanmeldelse: Skyggen metter ikke behovet for nærhet

Vi er mødrene, omsorgen, de feminine verdiene, jorda og alt sånt der. For kvinner er mødre, slik jorda er mor og hjem for alt som lever, men nå går jorda under. Moder jord er de feminine verdiene som tar i mot, tar i mot, tar i mot og som rommer nok til å la det gro inni seg. Alle trenger omsorg til slutt, selv Mars, krigsguden, å si noe annet er å juge. Det er derfor krigsmennene beundrer oss kvinner, jorden, og kommer hjem til slutt. Og fordi vi har pupper da, men pupper er fulle av omsorg, det renner omsorg ut av pupper, så vi må ta vare på puppene, ta vare på jorden.

Duene, det ekspanderende håpet, de maskuline krigsgudene knepper igjen romdrakten sin etter at penisene deres har eksplodert og går fornøyde, men litt slitne inn i romskipet sitt og reiser til slutt tilbake til jorden for å få omsorg.

Slik henger vi kanskje sammen, det feminine og det maskuline, i hvert fall noe av det, yin og yang, Mars og Jorden i et svirrende håp rundt Solen, lyset, varmen, kjærligheten, i en fin biologisk kjønnssymbiose i universet. Alle inneholder og alle trenger femininitet og maskulinitet, sånn er det, å si noe annet ville vært å juge. Så når de slitne krigsgudene endelig kommer hjem igjen fra Mars, gir vi på jorden dem en klem og litt brent pizza.