Debatt:
Grønn vekst: et feilaktig premiss
Klimakrisa blir stadig mer alvorlig. Nye tiltak og planer for å løse krisa lanseres og debatteres. Spørsmålet er om tiltakene baseres på et feilaktig premiss, et premiss kalt grønn vekst.
Grønn vekst defineres som bærekraftig, økonomisk vekst. Et eksempel er den omstridte elbilen. Den framstilles som et miljøvennlig produkt for forbrukeren, samtidig som kjøp og salg bidrar til økonomisk vekst for samfunnet. Dessverre har medaljen sin bakside: Mange elbiler blir skrotet på grunn av små skader, fordi dette er mer kostnadseffektivt enn å reparere dem. Produksjon av elbiler legger også press på mineraler som litium og kobolt. Utvinning av disse bidrar til forurensing av drikkevann, ødelagt jord og tapping av grunnvann. Arbeidet, særlig i koboltgruvene i DR Kongo, utføres av barn og unge under livsfarlige vilkår. Med grønn vekst som en økonomisk modell er vi kun villige til å bytte ut et skadelig produkt med et annet.
Skal grønn vekst faktisk være grønn, trengs det en absolutt frakobling av økonomisk vekst og miljøbelastning. I realiteten er sammenhengen mellom økt bruttonasjonalprodukt (BNP) og miljøbelastning sterk: Når økonomien vokser, tærer vårt overforbruk på naturressursene. Så langt har denne frakoblingen bare vært lokal, midlertidig eller relativ. For eksempel har mange land i vesten blitt deindustrialisert og outsourcet operasjoner til andre land, som tar på seg utslipp og presset på naturen. Selv om våre utslipp går ned, forblir de globale utslippene de samme eller økende. Aldri har vi sett den absolutte frakoblingen som trenges for at grønn vekst kan være en aktuell løsning på klimakrisen.
LES OGSÅ: Hvordan svinner maten hen?
Det økonomiske systemet er ikke egnet til bruk. Økonomiteoriene dagens system bygger på ble opprettet parallelt med kolonialismen, da naturen var antatt å være en uendelig ressurs. Det er på tide å bringe økonomien inn i det 21. århundre. Vi trenger en modell som setter menneskerettigheter, natur og klima som de viktigste prioriteringene, i stedet for evig økonomisk vekst.
Disse modellene er allerede i bruk over hele verden. Et eksempel er Amsterdam, som har tatt i bruk smultringmodellen (Doughnut economics av Kate Raworth). Den består av to ringer: Den innerste representerer det sosiale grunnlaget og den ytterst representerer naturens grenser. En vellykket økonomi etter denne modellen må balanseres mellom ringene. Det betyr kort sagt at en økonomi skal måles etter sosial og økologisk velstand, ikke økonomisk vekst. Dette er et skritt mot en bærekraftig og rettferdig verden. Norge må følge etter!
