Musikkommentar
Først og fremst ikke-nominert artist
Flere musikkprisutdelinger har tatt et inkluderingsstandpunkt og fjernet kjønnsklassene til fordel for én nøytral kategori. Men hva vil dette si for musikkindustriens allerede underrepresenterte grupper?
Da Susanne Sundfør i 2007 vant spellemannpris i kategorien «beste kvinnelige artist» kritiserte hun kjønnsinndelingen fra scenen: «Jeg er først og fremst artist – ikke først og fremst kvinne». For et par år siden ble riktignok den mye omtalte Brit Awards én av de dristige som valgte en fremtidsrettet variant av musikkbransjens prisutdelinger. Formålet med endringen var å likestille de separerte kategoriene, for Charli XCX, Florence + The Machine og Rina Sawayama trenger vel ingen trøstepremieklasse når de er like bra som deres mannlige artistkollegaer. I tillegg slipper ikke-binære å bli presset inn i en gruppe de ikke identifiserer seg med. Yay! Eller?
I januar offentliggjorde Brit Awards de nominerte for årets beste artist, og dette er kort forklart en liste med bare menn. Den manglende tilstedeværelsen av kvinner i nominasjoner er et tegn på noe som kan bli en skremmende utvikling mot en bortgjemt del av musikkhistorien. Dersom vi ikke er bevisste på baksiden ved å utelukkende ha en åpen klasse, står vi i fare for å ta ett steg frem, men tre tilbake.
LES OGSÅ: Prisbelønt 22. juli-rekonstruksjon til Trondheim
Også jeg skulle ønske at vi var kommet til et punkt hvor dette var et ikke-tema. Den kjipe sannheten er at vi enda er langt fra likestilling i musikkbransjen; dessverre blir Brit Awards og andres forsøk på å rette opp i inkluderingsproblemene ved å fjerne de kjønnsdelte kategoriene en for lettvint løsning som stuper kråke over alle stegene der de virkelige problemene ligger. Norge er heller ikke særlig bedre. På 38 år har til sammen seks kvinner vunnet den gjeveste prisen for Årets spellemann. I en industri hvor tradisjonen er at kvinner bare utgjør 21 prosent av artister på sluttårets Billboard Hot 100, 12,7 prosent av låtskrivere og 2,8 prosent av produsenter, lider denne av langt mer systematiske og patriarkalske utfordringer enn at vi skiller mellom kjønn i musikkprisutdelinger.
Det kan ikke rettferdiggjøres å nominere alle i hop før det ryddes opp i bransjens kriker, kroker, skuffer og reoler, og kvinnelige artister blir anerkjent på lik linje med resten. Fjerningen av kjønnsdelte kategorier fungerer som en klapp på skulderen for at vi kjemper for mer likestilling i musikk; dette er et tiltak som gjør at kvinner og ikke-binære ender opp som tapere.
