Selvfølgelig romantiserer vi dem som dør unge

I en forelesning om første verdenskrig og litteratur lurte foreleseren på hvorfor vi nostalgisk vender blikket tilbake til generasjonen unge menn som ble skutt i fillebiter på slagmarken. Det var da ikke døden og ødeleggelsen vi lengtet tilbake til. Likevel ligger det et romantisk slør over disse mennene, så vidt 20, som aldri ble noe eldre.

Samtidig debatterer vi de problematiske aspektene ved å romantisere det som etter hvert er blitt haugevis med døde kunstnere, artister og skuespillere som har takket for seg, ofte på egen akkord, før fylte 30, helst 27. Det er ingenting romantisk med å dø ung, understreker vi. Ingenting å opphøye når en ung artist sliter så jævlig at han velger å skyte seg selv eller ta overdose på pils og sovepiller.

Men det er ikke døden vi romantiserer. Det er potensialet, som i mennesker som dør tidlig forblir konstant. Jimi Hendrix hadde kanskje gjort sitt; vi kan ikke være sikre på at han ville produsert mer god musikk om han levde lenger. Vi har ingen garanti for at Sylvia Plath hadde hatt mer god litteratur å by på. Men potensialet ligger der. Å leve lenge betyr bare å få muligheten til å ikke leve opp til det.

Så klart skal vi ikke romantisere dårlig mental helse eller dødsfall i ung alder. Men like selvfølgelig er det at perspektivet på dem som dør unge forblir tilslørt av nostalgi. Det har ikke noe å si om de blir skutt i krig eller tar overdose på et hotellrom. Det ligger i samfunnets natur å idealisere unge døde mennesker, fordi det å være idealist som oftest er forbeholdt de unge. Og alle unge mennesker blir eldre. Foruten dem som dør forut.

Det er selve ungdommeligheten vi romantiserer når vi nostalgisk vender blikket tilbake på dem som aldri rakk å bli gamle. De klarer det kunststykket å være akkurat som oss, men likevel ha levd for lenge siden. En generasjon unge mennesker som aldri rekker å gjøre det hver eneste generasjon er dømt til: å skuffe generasjonen som kommer etter dem. Annie Ernaux skriver i Årene om hvor åpne for nye tanker og idéer de anså seg selv å være da de var unge. Jeg kan ikke bestemt påstå hva Ernaux mener om nåtidens store samtidsspørsmål, men hun er født i 1940, tilhører generasjonen til våre besteforeldre, og meningene til generasjonen som helhet kan med ungdommelige øyne anses som en skuffelse.

Soldaten på 18 som blødde i hjel i Verdun i 1916 rakk aldri å havne bakpå. Ei heller artisten på 27 som gjorde det samme i egen stue noen tiår senere. Derfor kan vi fortsatt relatere til dem. Vi kan innbille oss at de hadde vært enige med vårt syn på verden. Det fine er at de aldri rekker å bli surmagede kverulanter. Vi ser bedårende på ungdommen i den fremgangstenkende hippiebevegelsen på 60- og 70-tallet. Men det er vanskelig å ignorere at generasjonen fortsatt er i live og nå driver blogger som Bestefars klimasannhet.

Kurt Cobain forblir ikke et ikon fordi han døde i en alder av 27, men fordi han i den kollektive bevissthet for alltid er 27. Det hadde vært vanskeligere å relatere til ham om han fortsatt var i live, akkurat hadde fylt 53 og blitt tatt for å ha kløpet på brystene til en 18-åring. De som dør i ung alder rekker ikke å motbevise seg selv, og lite kan konkurrere med idéen om det som aldri ble.

LES OGSÅ: Jostein Gaarder om dagens unge