Vi må snakke om hvordan vi snakker om kunst

Kunst er ikke vanskelig, vi har bare vanskelig for å snakke om det.

Publisert Sist oppdatert


– ... men hva betyr det? Jeg forstår det ikke!

Det er en utbredt misoppfatning at du må forstå billedkunst – at verket inneholder en eller annen nøkkel eller kode som skal løses. Når du knekker koden vil svaret åpenbare seg. Hvis verdien i et kunstverk kunne oppsummeres i en setning, kunne du bare skrevet det. Du hadde ikke trengt å ta deg bryet med å dekke store lerreter med maling, hogge livaktige figurer i marmor eller pakke inn den tyske Riksdagen i hvitt tøy.

Vi snakker ikke sånn om musikk, i hvert fall ikke populærmusikk. Musikk er abstrakt, som mye moderne kunst, men når du hører en fin melodi lurer du ikke på hva den betyr eller symboliserer (selv om du kanskje lurer på teksten). Melodien er fin i seg selv, den er ikke en gåte. Vi kan tilnærme oss billedkunst på samme måte. Jazz og atonal musikk blir ofte møtt med samme mangel på forståelse. Det handler om gjenkjennelse: Vi er vant til å høre melodier, gitarriff, strykeorkester og hip hop-beats. Mange av oss er derimot ikke vant til å se på kunst (eller høre på nymusikk).

Kunst skal ikke forstås, det skal oppleves. Billedkunst handler ikke så mye om hva kunstneren vil fortelle, som hva kunsten vekker i deg. Det krever bare at du tar deg tid til å se, er nysgjerrig og begynner å tenke. Den eventuelle forståelsen eller meningen består i det du sitter igjen med etterpå.

LES OGSÅ: Airpods er ut, cowboy er inn

Billedkunst har alltid handlet om hva som skjer med tilskueren. Etter andre verdenskrig begynte kunstnere å ta dette inn over seg for alvor. I dag har det blitt selve kjernen i kunsten. Jeg tar et eksempel på hvordan du kan tenke i møte med et kunstverk:

Kunsthall Trondheim har en stor glassfasade ut mot Søndre gate. I fire av de 16 vinduene er det hengt opp neonlys som former omrisset av bokstaver og ord. Til sammen danner de setningen «EVERYTHING WILL BE TAKEN AWAY». Verket er laget av den amerikanske kunstneren Adrian Piper.

En høstkveld etter avdukinga sto jeg i skumringen og så på verket. Vinduene var mørke, før teksten «EVERYTHING» lyste først opp i det første vinduet. Noen sekunder lyste det også opp «WILL BE» i et annet vindu, og deretter «TAKEN» i et tredje vindu. Til slutt lyste også «AWAY» opp i det siste vinduet og hele setningen lyste mot meg. Så slukket alle lysene og teksten forsvant.

Først tenkte jeg ikke så mye, jeg bare så, jeg opplevde. Jeg syntes det var kult og stilig, uten at jeg tenkte så mye på hvorfor. Den visuelle eller sanselige opplevelsen, det estetiske, har en egenverdi. Det er deilig å bare se på kunst.

Så begynte jeg å tenke på det som dukket opp i vinduene. Hva kjenner jeg egentlig på når det blinker frem et lys som lover meg «EVERYTHING»? Jeg tar meg selv i å kjenne på en nesten barnslig entusiasme og forventning. Neste lys tennes og jeg leser «EVERYTHING WILL BE». Det er løfterikt, nesten sakralt, som et guddommelig forsyn.

Stemninga snus på hodet når setningen endres til «EVERYTHING WILL BE TAKEN». Forventning ender i skuffelse, assosiasjonene mine begynner å spinne til all verdens urettferdighet. Når hele setningen «EVERYTHING WILL BE TAKEN AWAY» lyser mot meg kjenner jeg mer på resignasjon. Alt går til helvete, alt godt tar slutt.

Det er likevel et løfte om noe bedre her: Når teksten går i svart blir jeg minnet på at alt det vonde også skal ta slutt. Setningen har forsvunnet og jeg kan ta med meg så mye eller lite jeg vil. Så begynner syklusen på nytt. Da er det kanskje ikke så farlig likevel? Det beste er at jeg kan velge selv når jeg slutter å se på verket. Jeg ventet til det optimistiske «EVERYTHING WILL BE», så snudde jeg meg og gikk.

Kunst skal ikke forstås, det skal oppleves

Hvem sin feil er det at vi gjør det så vanskelig? Det er mye tåkeprat i kunstverdenen. Kanskje er det usikre gallerister og kunstnere med selvhevdelsesbehov, kanskje har de bare ikke lært å formulere seg bedre. I den andre enden er det mye forakt og fordommer fra folk som kjenner seg utestengt av noe de tror de ikke forstår.

LES OGSÅ: Klassisk musikk er IKKE en død sjanger

Hvis du synes kunst er vanskelig, utilgjengelig eller kjipt, tenk at det handler om hva som skjer med deg når du ser kunsten – enten du «kan noe om kunst» eller ikke. Alle oppfatninger er like verdifulle, også din. For deg er det faktisk din oppfatning som er viktigst. Vær nysgjerrig på det du ser på, vær nysgjerrig på tankene og følelsene som dukker opp underveis. Ta deg tid til å kjenne etter, tenk deg om. Jo mer du mestrer det, jo mer vil du få ut av å se på kunst og jo mer mening vil du selv kunne trekke ut av den. Oppskriften er i grunn enkel: Se på kunst. Se på mer kunst. Gjenta. Kunst er morsomt, engasjerende, interessant og berusende.