Én av disse får 500 000

Utstillingen åpnet allerede 20. mars og er åpen til 19. september. Kunstprisen presenterer kunstnere som på hver sin måte er representanter for samtidskunst i Norge. Selve prisvinneren annonseres på et arrangement 20. august.

Tori Wrånes

Det første rommet føles tomt. En buet portal står midt i rommet, og noe er slengt på gulvet. En naturlig reaksjon for meg er å gå gjennom portalen. Ingenting skjer. Så oppdager jeg at det som ligger på gulvet beveger seg. Det er en sekk i rød fløyel. Sekken blåser seg opp og ned, som brystet til en sovende person. Det intense røde og alle reimene på sekken får meg til å assosiere den med et hjerte. Et bankende hjerte. Jeg er usikker på om det var jeg som utløste pustingen da jeg gikk gjennom portalen, eller om jeg bare var uoppmerksom først. Denne undringen får meg til å føle at kunstneren leker seg med museumsrommet og våre ritualer i et slikt rom. Som i et tempel begynner man å oppføre seg utenfor normalen. Man ser annerledes, fokuserer annerledes, går til og med annerledes. Wrånes forsterker et slags ingenmannsland der det bare er meg, rommet og min iakttagelse.

Matias Faldbakken

Det andre rommet er et klassisk stilisert utstillingsrom med bilder på veggene. Under hvert bilde er det blokker med mursteiner. De har alle ulike farger. Blokkene står der som hver sin grunnmur. Det er ikke bare fargene som skiller blokkene fra hverandre, men også mønstrene mursteinene er lagt i. Ingen av blokkene er like. Den første tanken jeg får av rommet og kunsten her er at det er preget av kopiering og gjentagelse, men ved lengre beskuelse innser jeg at alt er nøye utvalgt. Bildene som henger over hver sin blokk kan virke uferdige. De ser ut som arkitektens skrivebord, forlatt i et lite øyeblikk bare for å hente en kaffekopp. Det uferdige inntrykket blir understreket av mursteinsblokkene. Både bildene og mursteinen gir assosiasjoner til en base eller et fundament. Denne uferdigheten kan irritere, men det er kanskje meningen.

LES OGSÅ: NTNUIs bokstav stjålet i natt

Kira Wager

I det tredje rommet er det bare malerier. Wager deler inn maleriene sine i forskjellige stykker. Penselstrøkene er skilt fra hverandre, men samtidig hører de sammen. På avstand ser jeg tydelig hva et bilde skal forestille, men jo nærmere jeg kommer, jo mer fragmentert blir det. Det er et øye her og en tekopp der. Om jeg går veldig nært, blir penselstrøkene abstrakte, og du kan se alle fargene som er brukt. Motivene er veldig hverdagslige og ligner fotografier. Jeg tenker umiddelbart på da jeg fremkalte bilder, og det ble trykt på feil side av fotopapiret. Bildene var bare en haug med pigmenter. Jeg kunne skimte det som var avbildet, men om jeg tok på det, ble fargene gnidd ut. Noen av maleriene gir den samme nostalgiske sinnsstemningen som fotografier gjør, mens noen av maleriene kun er malte fotografier.

Steinar Haga Kristensen

Estetikeren i meg blir forvirret av det fjerde og siste rommet. More is more? Veggene har ikke én ledig plass. De prydes av malerier, mosaikkarbeider, tv-skjermer, veving, barneklær, treverk og så mye mer. Ikke engang hjørnene har sluppet unna. På gulvet er det også plassert pappesker som bord, og der er det enda flere gjenstander på utstilling. Man kan forveksle utstillingsrommet med et loppemarked. Tiden flyr fra meg i et rom med så mye å se på og oppdage. Det første jeg merker er at det er flere relativt like bilder med en skikkelse som bærer en gjenstand på ryggen. På hvert bilde er det forskjellig gjenstander som bæres. Etter hvert merker jeg at disse avbildede gjenstandene henger rundt om i rommet og står utstilt på pappeskene på gulvet.

Jeg opplever også en form for deja vu her. Etter hvert slår det meg at disse gjenstandene har mange fellestrekk med kjente kunstverk fra ulike epoker og steder i verden. Wish-versjonen av den kunstneriske kanonen er i utstillingsrommet. Kunstverk som er allment kjent, alt fra Picasso, til sakrale objekter er en del av dette sammensuriet. Skikkelig metagreier, altså. Jeg begynner å forme noen tanker rundt hva dette skal være godt for. Kan dette være en kommentar på hvordan vi verdsetter og bærer vår egen kulturarv? Mens jeg prøver å gjøre meg opp en mening, finner jeg ut at det er en keramikkugle i hvert hjørne av rommet. Da gir jeg opp. For min del trenger det ikke ha en mening. Hva vet vel jeg?

En vinner?

Vil du bli overrasket? Da er Tori Wrånes en vinner. Vil du bli irritert? Da er Matias Fladbakken en vinner. Vil du bli nostalgisk? Da er Kira Wager en vinner. Vil du bli forvirret? Da er Steinar Haga Kristensen en vinner. Du kan finne din egen vinner på utstillingen, og så blir det spennende å se hvem som vinner prisen den 20. august.

LES OGSÅ: Immatrikulering med en digital vri