La oss lage litt bråk

Også i 2021 kom stadige løfter om at det skulle bli «vanlige folk» sin tur. Det innebar et håp om at studentene endelig skulle bli prioritert. Vi fikk et håp om at studentvelferden skulle bedres. Det håpet var forgjeves. Det håpet har vært forgjeves i mange år. Vi så i statsbudsjettet at fremtidens arbeidstakere fortsatt står langt nede på regjeringens prioriteringsliste. Leserinnlegg blir skrevet, tiltak blir debattert, men i likhet med de tomme løftene fra regjeringen, blir fortsatt ikke ord til handling.

Studenter i dag er tilnærmet avhengige av å ha en inntekt ved siden av studie- støtten. Norsk studentorganisasjons sammenligning av studiestøtten med grunnbeløpet i folketrygden viser at studentene kommer dårlig ut sammenlignet med andre grupper som får statlig støtte. Vi skal ikke godta at det er slik.

LES OGSÅ: Derfor stiger leieprisene i Trondheim

For en tid tilbake satt jeg i et møte med en professor som lurte på hvorfor studentene ikke bare flyttet inn i gangene på campus som en protest mot de altfor høye leieprisene. Vi lo av forslaget, men han har et poeng. Aktivisme fører til endring. I 1993 møtte 15 000 studenter opp i en massedemonstrasjon foran stortinget. Demonstrasjonen var mot daværende kunnskapsminister Gudmund Hernes, og for en bedre studentvelferd. Det fungerte i studentenes favør. Stortinget inviterte til samtaler og studentene fikk gjennomslag for flere av kravene de stilte.

Studenter er en gruppe med et enormt fremtidig maktpotensial. Likevel har vi nå svært begrenset makt. Vi sitter rett og slett ikke i maktposisjoner. Da må vi lage bråk for å bli hørt. Vi har god grunn til å være like sinte som studentene på 90-tallet, om ikke mer. Om utdanning skal være et felles gode, må det skje en endring. Som en gruppe med lite nåværende makt, bør aktivisme og bråk være et reelt alternativ for studenter i en uholdbar situasjon. Etter alt å dømme er det et overveldende flertall av oss.

LES OGSÅ: Nesten hele studielånet går til leie: – Regjeringen må prioritere studiestøtten

Til tross for utallige leserinnlegg, kronikker og debatter om at studentenes situasjon ikke er bærekraftig, har lite blitt gjort med studentenes situasjon de siste 30 årene. Vi blir rett og slett ikke hørt. Det er en evig debatt om hva som er riktig fremgangsmåte for gjennomslag, men kanskje det ikke hadde vært så dumt å flytte inn på campus. Rektors kontor ser jo ganske behagelig ut.