– Jeg er angrepet av en roman

Hovedlanseringen av forfatter Tore Renbergs første historiske roman Lungeflyteprøven ble lagt til Litteraturhuset i Trondheim. Den fullstappedesalen blir møtt av SiTron (Sinfonietta i Trondheim) som spiller stykker komponert av Phillip Glass, hvilket setter stemningen med én gang. Nå skal det dreie seg om barokkens dramatiske 1600-tall.

Et langt arbeid

På scenen bak SiTron sitter Renberg. Sammen med ham er forfatter og forlagsredaktør Geir Gulliksen. Forfatterne har kjent hverandre i lang tid, og Renberg forteller at Gulliksen har vært til stor hjelp i løpet av årene det har tatt å skrive romanen.

– Det er masse som er nytt for meg. Jeg har fått så mye hjelp og mange innspill, forteller Renberg.

Han sitter helt på ytterst på stolkanten og forteller videre om romanen. Arbeidet rundt romanen har tatt fem og et halvt år, og opptatt store deler av Renbergs liv.

– Lungeflyteprøven handler om 15 år gamle Anna Voigt som i 1681 ble tiltalt for å drepe sitt nyfødte barn. Hennes spedbarn ble funnet nedgravet i en urtehage i godset der hun bodde i Sachsen, nåtidens Tyskland. Straffen for dette på denne tiden var døden, sier han.

Den virkelige hendelsen romanen er basert på, datt mer eller mindre rett i fanget på Renberg en dag i 2018 da han måtte sette seg inn i feltet rettsmedisin.

– Setningen som inspirerte meg var: «Det er vanlig å datere starten på moderne rettsmedisin til 1681. Da utførte legen Johannes Schreyer en lungeflyteprøve som førte til at unge AnnaVoigt sitt liv ble reddet».

Fascinert begynte Renberg å etterforske hva en lungeflyteprøve var og hva som faktisk hendte med Anna Voigt. Og han fant ingenting.

– Dette mysteriet visste jeg at jeg ikke klarte å stå imot. Jeg kjente igjen følelsen av at det lå en roman her. Den gnisten er helt nådeløs.

LES OGSÅ: Kunst på campus!

– Kan ikke skrive noe bra på utrygt materiale

Renberg har ikke alltid hatt det like lett i arbeidet med romanen:

– Det har vært et gravearbeid uten like.

Forfatteren forteller han ble kastet tilbake til sine studentdager i Bergen.

– Det er som å sitte på lesesal og prøve å forstå et materiale som nesten er stengt av for deg. Man forstår ingenting i starten, så det gjelder å brekke det opp, ledd for ledd.

Renberg forteller at romanen er ulikt alt han har skrevet før. Han har gjort et grundig forarbeid for å gjøre romanen realistisk og virkelighetsnær.

– Jeg tok et tidlig valg om at jeg ikke skal vandre inn og fantasere.

Før han kunne begynne skriveprosessen, måtte Renberg lese, reise til Tyskland og studere historien.

– Du kan ikke skrive noe bra på utrygt materiale. Jeg måtte være så sikker som mulig før jeg kunne starte.

Et dokumentarisk prosjekt

Renberg forklarer han ville fortelle Annas historie slik den faktisk var for henne.

– Selv nå tenker jeg på om jeg har fått med meg alt av historiske fakta. Bare når jeg er trygg på hvordan de hadde det, kan jeg dikte.

Siden romanen handler om virkelige mennesker og hendelser, har Renberg følt på mye ansvar.

– Det har vært som en parallell til noen av mine tidligere romaner, men der handlet det mer om mitt eget liv.

Forfatteren utdyper at han ble overrasket over at historien også har stått ham så nært.

– Det høres jo veldig voldsomt ut, men det er sant.

Gulliksen trekker frem at gravearbeidet Renberg har gjort for romanen kan virke overveldende for noen. Begge forfatterne har kommet frem til at Renbergs prosess hele veien har handlet om å avdekke en sammenheng og forstå et menneske og deres samtid.

– Det har i seg selv skapt en slags våkenhet og varsomhet når Renberg bruker materialet. Det alle tenker om en historisk roman er at forfatteren skal fantasere seg frem og leve seg inn i historien. Men akkurat dette er mye nærmere et dokumentarisk prosjekt, konstaterer Gulliksen.

Avslutter med klagesang

Voldssamfunnet på 1600-tallet er noe av det Renberg har vært mest fascinert av. Han virker tydelig rystet over hvordan et så brutalt samfunn har fungert.

– Overalt hvor en gikk, stod man ovenfor grov vold og død. Om man gikk en tur nedover gata i Leipzig, skulle det godt gjøres å ikke gå forbi noen som stod i gapestokken eller være vitne til en henrettelse. Lidelsen var et konstant nærvær blant dem som bodde der.

Etter et arbeid med et såpass tungt materiale virker Renberg klar for å slippe romanen ut i verden og til folket. Han avslutter lanseringen med å lese en klagesang fra 1600-tallet, akkompagnert av SiTron. Med lyrikk som likeså godt kunne vært skrevet av Anna Voigt selv, blir vi dratt tilbake til fortiden, klare til å lese hennes historie.

LES OGSÅ: – Eg kom til Trondheim med to prosjekt og ein bil full av stæsj