Markedsføring av tristhet

Du finner nesten ikke et intervju med en fremadstormende urørtstjerne uten en mer eller mindre tøff historie i overskriften. Journalisten vil aller helst vinkle saken mot at den relevante musikken er skrevet i affekt, etter at artisten har latt seg inspirere av en tøff hendelse. I dag har dette blitt så vanlig at det nesten ser parodisk ut.

LES OGSÅ: Dyrisk klubbmusikk med Tacobitch

Det er ikke overraskende hvor vanlig dette har blitt. Mange norske artister har i det siste gjort stor suksess med å bruke emosjonell bagasje og utenforskap til å skape oppmerksomhet rundt seg selv i media. Tix, i forbindelse med Eurovision, er det åpenbare eksempelet. Det er også slående hvordan han, sammen med andre rølpeartister, jevnlig klager over manglende aksept i musikknorge, samtidig som de bruker sin status som motkultur og musikalske underdogs for alt det er verdt. De håndplukker sympati der det passer seg, for så å benytte sympatien til å forsterke sin plass som noen av Norges desidert mest strømmede artister.

Musikk har alltid vært en måte å formidle tristhet og motstand på, og det er ingen tvil om at noen av historiens vakreste verk er skrevet for å formidle noe vondt. Samtidig tror jeg at det evige fokuset fra media på den tøffe tiden gjør selve musikken fattigere. Det blir et større og større skille mellom artister som forsøker å verne om sitt privatliv, og artister som bruker privatlivet for alt det er verdt som markedsføring. Jeg opplever at sistnevntes musikk blir tynnere og mindre engasjerende. De triste historiene kan jo fortelles i media uansett.

Musikk er, selvfølgelig, subjektivt, og norske lyttere har tilsynelatende fått en enorm kjærlighet for kunstneren som reiser seg fra den vanskelige fortiden med utenforskap og ensomhet. På nesten amerikansk vis vil norske fans være med på å løfte de som har kjempet seg gjennom noe vanskelig, og som til slutt stormer seirende mot toppen av VG-lista. Om det er dette folk vil ha, er det naturlig at media følger etter.

LES OGSÅ: En desentralisert ikke-plattform

Jeg tror allikevel fenomenet har sine konsekvenser for musikkbransjen. Artister som ønsker å formidle historiene sine gjennom musikken i stedet for media, står i dag i fare for å bli overskygget av overfladiske overskrifter som dreier seg mer om kjendiseri og clickbait enn kunstneriske utmerkelser. Det er bortkastet å fordele skyld når det kommer til dette fenomenet, men det er kanskje på tide at vi alle tør å være litt mer kritiske til tristhet som markedsføring.