En fargerik eksplosjon av musikalsk mangfold på Dokkhuset

Verden blir stadig mer mangfoldig. Mennesker flytter på seg mer enn noensinne før, og den fortsettende digitaliseringen gjør at en annen kultur bare er et tastetrykk unna. Men musikken vi hører på til vanlig fortsetter i stor grad med de samme instrumentene, toneartene, harmoniene og melodiene som vi er vant til i den anglosfæriske musikktradisjonen. Konserten Σπίτι/Hjem av Trondheims-fødte Marianna Sangita og Trondheim Jazz Orchestra blir dermed som et fantastisk tilfredsstillende innpust av frisk fjelluft etter en lang tid i smogen. Her får vi en tilnærming til musikalske kulturer lik en kunstners tilnærming til sine paletter – en fargerik eksplosjon av mangfold som imponerer musikalsk sett samtidig som hjertestrengene klimpres.

Marianna Sangita er ingen fremmed for mangfold i musikk. Med bakgrunn i band som Broen, der hun blander både rap, sang og spoken word, og Goylem Space Klezmer, der hun synger på hebraisk og jiddisch, er hennes karriære dypt preget av hennes mangfoldige bakgrunn. Ved bruk av sin nære kjennskap til folkemusikken fra hennes andre hjem, Hellas, konstruerer Sangita et verk som ikke bare bringer sinnet til greske øyer med hvite hus ved blått hav, men som transcenderer vårt snevre konsept av kultur. Sammen med medvirkende fra hele 10 forskjellige nasjonaliteter får vi en konsert der alt fra trekkspill til tablas går sammen i et fortryllende fellesskap.

Konsertens kosmopolitanske karakter er tydelig helt fra begynnelsen av. Den innledes med lyden av en oud, et eldgammelt klimpreinstrument opprinnelig fra midtøsten som også er en viktig forløper for den moderne gitaren. Marianna Sangita leder deretter med vokal som veksler mellom greske og norske tekster, en flerspråklighet som fortsetter gjennom konserten. Stadig blir nye instrumenter, melodier og ukjente kulturelle impulser introdusert, nok til at når joik senere kombineres med midtøstlige toner føles det helt riktig og logisk. Vi får også høre en rekke indiske instrumenter, blant annet bansuri, tambura og tablas. Sammen med mer allment kjente instrumenter som, blant annet, trekkspill, saksofon, tuba og fele, får vi et fargerikt musikalsk bilde, satt sammen, ikke som et tilfeldig dryppmaleri, men som et helhetlig portrett av en silkevei som strekker seg hele veien fra New Delhi til Nordkapp.

LES OGSÅ: En kunstutstilling som går bakover og fremover i tid

«To be from nowhere is to be like a motherless child» synger Sangita i konsertens aller siste låt. Men denne konserten viser at uklare røtter kan, med kreativitet og vilje, gjøres om til en udiskuterbar styrke. Viljen til å eksperimentere med ulike kulturers tilnærming til musikk gir evne til å heve forskjellige musikkgleder til en helhet større enn summen av dens mange deler. Σπίτι/Hjem maler et bilde av en verden der individuelle kulturer ikke begrenses av seg selv eller hverandre, en smeltedigel av strømninger som støpes til en kaleidoskopisk totalitet. I en så sammensatt verden er det forfriskende å høre musikk som stemmer overens med dens mangfold.