Kroppen er som et grensesnitt mot verden

Den 23. september er atmosfæren i Trondheim kunstmuseum preget av åpningen på utstillingen The future is ____. Utstillingen varer frem til 5. mars 2023. De tre interne kuratorene Marianne Zamecznik, Øyvind Kvarme og Per Christian Jørstad kommer gående fra ulike steder i lokalet, tydelig preget av arbeidet. Entusiasmen for prosjektet de har brukt over ett år på, er til stede under samtalen om Trondheim kunstmuseums bidrag til Skeivt kulturår 2022.

For 50 år siden ble straffelovens paragraf 213 opphevet. Dette innebar at det ikke lenger var ulovlig med seksuelle handlinger mellom menn. Paragrafens ord viser til en liten gruppe som i dag omtales som det skeive miljøet. I lys av den sterke historiske bevisstheten dette jubileet bringer, har Zamecznik, Kvarme og Jørstad rettet øyne, kropp og sinn fremover. Utstillingen er en reise som går bakover og fremover i tid.

Positiv spekulasjon mot fremtiden

Zamecnik sier at ettersom deres bidrag til markeringen kommer så sent på året, har de brukt tiden på å studere hvordan andre kulturinstitusjoner har valgt å markere jubileet. Mange hadde rettet blikket bakover i historien. Trioen ønsket derfor å gjøre det annerledes.

– Vi så mange utstillinger som tok for seg den historiske kampen for skeives rettigheter. Samtidig som og parallelt med et ordskifte i mediene: Det har til tider vært litt skarpt, og derfor måtte vi velge fokuset med omhu. Vi ville gjøre noe som ser fremover mot de neste 50 årene. Derav tittelen som har en positiv spekulerende holdning til fremtiden.

Resultatet ble en kunstnerisk undersøkelse av kropp og sanselighet inspirert av en artikkel fra Andreas Breivik. Artikkelen problematiserer at et jubileum som feirer opphevelsen av en paragraf utelukkende sex, ofte fører til markeringer som konsentrerer seg om paraplybegrepet skeiv kjærlighet.

Entusiasmen er ikke til å ta feil av når Zamecznik legger ut om kroppens funksjon i den overordnede konteksten. Seksualitet og kroppslige erfaringer vil inkludere flere mennesker, fordi alle har en kropp.

– Seksualitet, sensualitet og sanselighet! Kroppen er som et grensesnitt mot verden. Det tas bort fra det som har vært skyttergravsaktige utvekslinger rundt begreper, til å omhandle opplevelsen av verden i sin kropp. Det fører til et bredere syn på hva det skeive er. Det som er utenfor normen.

Idéen om at skeivhet kan være så mangt, åpner for mange interessante refleksjoner knyttet til organisering av eget liv og hvordan en opplever kropp og identitet. Kvarme forklarer hvordan samtalen har foregått.

– Vi har blant annet diskutert om en enslig person kan leve et skeivere liv enn to menn i parforhold. Kan det være mer skeivt at et heteronormativt par som kan få barn, velger å ikke gjøre det, enn at et lesbisk par velger å gjøre det?

LES OGSÅ: Peker på nasjonalistiske undertoner i norske krigsfilmer

Leken frigjør

Utstillingen er i stor grad utformet med fornøyelsespark som motiv, i form av å ha en kroppslig opplevelse. Det kan innebære noe smertefullt eller traumatisk, men også lyst, glede og lek. Ett av de sentrale verkene med dette motivet er «Ride1;6 (Crash)» av kunstnergruppen ride1. Ønsket om å frigjøre seg selv fra de språklige tillærte måtene å organisere kunnskap på har vært særs viktig.

– Lek og positive erfaringer med kroppen er en viktig måte å få ny kunnskap på. Det vestlige samfunnet er i en stor omveltning preget av identitet, politikkens ulike retninger og et historieoppgjør. Det er vanskelig å omstille seg fra noe som har vart i flere generasjoner. Vi tenkte at man kan bli fri gjennom leken, forteller Zamecznik.

70-tallet inspirerer

Da paragraf 213 ble avviklet på 70-tallet, frigjorde store deler av samfunnet seg, og flere gjorde radikale opprør med tidligere konservative verdier.

– Deler av 70-tallet bestod av mye farger og radikale eksperimenter for hvordan mennesker kunne leve sammen. Science fiction er politisk populærkultur som spekulerer over hva som vil skje i fremtiden, mener Zamecznik.

Kvarme legger til at utstillingen ikke er ment som et svar på hvordan fremtiden skal bli. Den er heller en inngang til å fantasere om hvor vi skal.

Selvbevissthetens tvangstrøye

Selvbevissthet er for mange en utfordring i møte med samtidskunst. Mange kan stille seg seg spørsmålet «hva er meningen med dette kunstverket?». Arbeidsgruppen i The future is___ ønsker å utfordre dette. Ved å ikke lete etter meninger kan en åpne opp for nye refleksjoner.

– Fremtiden blir ofte fremstilt dystopisk; klima går til helvete og kanskje ender vi opp som i The Handmaid’s Tale. Vi vil skape et håp og god stemning, og spole litt tilbake for å få bedre tid, sier Kvarme. Jørstad og Zamecznik ler og nikker.

Hun legger til at selv om utstillingen kan bety mye, er det et ønske om at publikum skal tenke selv.

– Det kan bestå av en ren estetisk opplevelse. Å se noen fine ting.

LES OGSÅ: Slik er det å dra på tur med NTNUI ski og fjell

Å henge opp ned

For en utstilling der man vil oppleve å se på bilder og være omfavnet av verkene samtidig, har utstillingslokalene vært viktige. For eksempel skal rommene tilpasse seg de ulike kroppslige skalaene. De fikk tidlig idéen om å bygge et rom som er snudd på hodet. Det innebærer at eldre malerier vil henge opp ned.

– Man tenker at det er et enkelt og banalt grep, men det er spesielt for oss som institusjon, som tar vare på kunst. Rommet representerer hierarki, der vi gjør kunstneriske idéer og konsepter om til objekter. Ved å snu maleriene på hodet utfordrer vi kunstnerens opprinnelig intensjon. Det kan ses på som frekt for et museum å gjøre, sier Kvarme.

Zamecznik legger til:

– Samtidig som det er utstillingsarkitektur. Koreografien vi har valgt, står i sentrum av utstillingen. Tyngdekraften er den mest grunnleggende av de fysiske lover og vi letter ikke i rommet, men får en fysisk opplevelse å stå inne i det.

Zamecznik forteller at enkelte av maleriene er over hundre år gamle og fra deres egen samling på 6000 kunstverk. Flere av verkene er tradisjonelle landskapsmalerier. Disse måtte velges med omhu, da flere av dem ikke tåler å være opp ned.

Jørstad meddeler at det eldste maleriet er fra en kunstner som døde i 1876. Gjennom å ikke kunne ha en dialog med avdøde kunstnere, kan kuratorene frigjøre seg fra deres eventuelle innvendinger og ta sjanser. Under utstillingen blir verkene både fysisk og innholdsmessig hengt opp ned.

– Det er spennende at objekter som lever lenger enn kunstnerne selv, blir skitnet til i løpet av sitt lange liv, sier Zamecznik.

Må vi gjøre endringer?

Zamecznik, Kvarme og Jørstad oppfordrer folk til å komme på utstillingen for å ha det gøy. Målet er å lage et pusterom i hverdagen: en hverdag som stadig preges av et dystrere verdensbilde. Trioen har lyst til at man skal slippe følelsen av kravet om at alt alltid må bli bedre.

– Vi trenger ikke redde verden hver eneste dag eller føle oss deprimert over situasjoner vi ikke får løst. Utstillingen kan gi oss en pause, selv om den tar opp alvorlige ting. Vi kaster mange idéer i lufta, men det er nok å ha det gøy. Det er det jeg synes er fint med kunst; den kan utfordre deg, men du trenger ikke ta opp hansken.

Flytende i luften

Ett av de mest sagnomsuste verkene i utstillingen er «Shrink». Kunstneren Lawrence Malstaf fremførte dette for første gang i 1995. Installasjonen er 250 ganger 400 centimeter. Den består av to gjennomsiktige plastflak i PVC, med vakuumpumpe, gummislanger og stålrør. I dette verket vil kroppen være vektløs og inneklemt. Vakuumpumpen vil gradvis suge luften ut og kroppen vil vakumpakkes. Verket har koblet seg opp mot ulike kontekster:

I The future is___ vektlegges BDSM. Helsedirektoratet fjernet ikke fetisjisme og sadomasokisme fra diagnoseregisteret i Norge før i 2010. Denne fjerningen ble et symbol på anerkjennelse og en normalisering av seksualitet og samtykkende seksualpraksis.

Kunstneren har jobbet mye med teater og verket ble originalt laget som en del av en dansekoreografi. Kunstverket handler om å bevege seg på ulike maleriske måter. Zamecznik prøvde det ut tidligere i dag og forteller om en positiv opplevelse.

– Jeg synes det var deilig. Som en stor klem. Det ser fryktinngytende ut, men er veldig beroligende. Det er en opplevelse som kan se annerledes ut fra utsiden.

Malstaf klyver inn blant plastlagene, maskinen som suger og tilfører luft settes på og begynner å dure. Tommelen regulerer hvor mye luft som kommer inn. Han er aldri uten luft. Han stapper tommelen ned i røret og skaper et vakuum. Etterhvert blir det så lite luft at Malstaf ligger i fosterstilling og ikke ser ut som et ekte menneske lenger. Et menneske rammet inn som et maleri.

LES OGSÅ: Sprinkelseng og babymat på Lyche