Stian Lundberg Live

Til tross for at vi skulle få to overraskelser, starter vi istedenfor med å kjøre rett på musikken. Om du ikke har dyppet ørene dine i tjernet som heter Eplerose, anbefales det kraftig. Det er som råkost-jazz eller grønnfor-jazz, med muskelmomenter av rock, jazz og samtidsmusikk som gneldrer. På plata låter alt raffinert og levende. Det samme kan sies live. Her visner ikke Stian Lundberg med Viktor Wilhelmsen på gitar, Alexander Pettersen på gitar, Markus Teksum på bass og Vegard L. Bjerkan på tangenter. Disse instrumentalistene spiller med hverandre og likevel over materialet som baserer seg også på noter, om ikke uten. Allerede på første låt ser det ut som Stian Lundberg storkoser seg med denne nykokte gruppen med talenter.

Første låt som drilles inn av en frenetisk trommesolo, akkompagnert av krasjende akkorder eller blemmer av bassen må være «Steinnype» eller som det sto på platen til Stian; «Steinrype». Solo på bilkø som reiser til Middelhavet, arabesk gitar og gurglende basssolo, som følges av en hypnotisk orgelsolo som er som en musikalsk agitator i måten den stjeler oppmerksomheten. Slutten av låten går over til en av de rolige låtene servert i kveldens natt og mørke. Fra grønngugget granskog til periferte bjørkeskoger låter «Doggrose» som en vakker overgang med porselentrommer i en naufin huleinngang sammen med muldvarp gitaren som gjaller i fjellet av reverb. Så kommer enda et spor som jeg er usikker hvor er fra, kan være fra forrige platen, kanskje «Gåsemure», men passer i lydbildet, med diffuse, orientalske, om ikke mystiske rolige synther i det starten stopper tiden. Slidegitar som sklir forbi og deler rommet med en barneaktig synth i behagelig drømmeglede.

LES OGSÅ Under Duskens intervju med artisten Bendik: – Jeg føler meg utrolig klar nå

Problemet er å holde styr på hvilke låter som spilles. Likevel følges det med annonsering av vidunderbarna som løper til instrumentene i pur mekanisk skapelse og spiller noe ganske kromatisk, voldelig. Gaupetrommer med susing og mekaniske spor på trommene fra pedaler. som tar en liten pause med soloppgangen og deretter tilbake til aggressiv bluss. Nødblusset tennes og neste låt er «Bulkemispel», en av de vakreste bildene som males. Stjernehimmelen! Glitrende supernovaer i ren eufori av oppblomstring! Høstens hårete venus av afrodite. Gitaren skinner, trommer glimrer og orgelet driver utukt.

Til slutt kommer følget med tre låter. Første usikker på hva som spilles. Det låter derimot som noe elektrisk. Vekselspill mellom tremolo-gitaren og det vannaktige-orgelet som leder til et spennende dynamisk spill. Samt to gitarsoloer. Der den ene er dansende, blå og gnissende er den andre ekstatisk, gnistrende og lynende. Dette følges av «Sølvmure» en galaktisk ensom western-inspirert urt som reiser med rolige cymbaler, fremmede synther og orgel. Gitaren som ledende messias i det svarte og hvite, oksygenatomet-tømte ødemarka-teppet kalt galaksen. Denne galaksen gløder som gull med siste spor «Eplerose». Trommevegg samme med et tungt juvel-ostinat fra alle strenger. Et byggverk av gull sylindere som runder av hele konserten i arkitektonisk glød.

Kort sagt kan konserten oppfattes som et livealbum av Eplerose. Dette er ikke negativt i det hele tatt. Det Stian Lundberg gjør med gruppen er å spille disse sporene nøyaktig, unøyaktig. De passer formen, likeså er oppskriften endret. Konserten var to timer lang også så vi fikk jo noen låter vi kanskje ikke har hørt før, som er på hans forrige plate. Jeg anbefaler å høre dette live på måten musikere gjør alt animert fra å være statisk på et stykke voks.