Sabla bra Nabla

Å måtte se fjorårets Nablarevy på nytt blir i en av årets sketsjer presentert som den verste straff man kan utsettes for. Denne utgaven kan jeg gjerne se igjen.

Publisert

Når Nablarevyen inviterer til forestillingen L’Hôspital kan man frykte at de henger igjen i et samfunn fylt av pandemi. Og ganske riktig åpner revyen med at det er Bent Høie som gjennom en pressekonferanse gir oss den nødvendige infomasjonen om nødutganger og lydløse mobiler. Men når Høie avbrytes med at pandemien er over og det annonseres at det ikke skal vitses om indøk-studenter (fordi det ville være å sparke nedover), stiger forhåpningene om en mer kreativ og aktuell revy.

Revyen starter riktignok noe haltende, med et åpningsnummer der skuespillerne virker nølende og koreografien ikke sitter helt. I tillegg er lyden på skuespillernes mikrofoner ofte for lav, særlig når replikkene veksler raskt. Det er synd, for det er flere dyktige sangere blant skuespillerne. Dette er det vel imidlertid Byscenens teknikkere som må ta på sin kappe, og det er heldigvis det eneste problemet som vedvarer gjennom revyen. Skuespillerne blir nemlig raskt varme i trøyen og leverer stor energi og spilleglede resten av forestillingen.

Revyen har et godt manus. Det er lite dødtid, gode punchlines og aktuelle sketsjer. Innimellom grenser det til det absurde, som når vi er vitne til parterapi med to sokker eller når en utforskende sketsj om hva som egentlig skjer på guttedoen ender i et mektig a capella-sangnummer med lyssverdfekting. Det passer for så vidt godt til temaet for revyen, som har undertittelen «på grensen til sinnsykt», og der vi i programheftet blir spurt om hva vi lar våre tanker vandre til når vi ikke tenker på de helt vanlige ting.

LES FLERE REVYANMELDELSER: Chemikalen spoler 70 år tilbake

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">Livet på guttedoen: </span>På Realfagsbyggets toaletter får man tydeligvis oppleve både konsert og fekting med lyssverd
Livet på guttedoen: På Realfagsbyggets toaletter får man tydeligvis oppleve både konsert og fekting med lyssverd

En del sketsjer tar også overraskende vendinger etter at man tror man har skjønt poenget, som for eksempel når en bevisstløs pasient plutselig våkner til liv og avslører et innviklet trekantdrama mellom seg selv, legen og sykepleieren, i tillegg til å ha fått plastisk kirurgi av legen for ikke å likne på hans egen bror, som var legens tidligere mann. Hang du med? Ikke jeg heller. Igjen noe absurd, eller på grensen til sinnsykt for å si det med Nablarevyens ord.

Det er flere sketsjer som står igjen som høydepunkter. En av dem er den nevnte parterapien med de to sokkene som sitter på hver sin hånd til skuespilleren på scenen. Også denne sketsjen tar en overraskende vending idet en av sokkene på foten plutselig blir levende og viser seg å være eksen til den kvinnelige sokken i parterapien. En annen velspilt sketsj er den med et gammelt ektepar som skader seg flere ganger, men som uansett hvor alvorlig det er nekter å kontakte 113, og heller fikser opp selv med kamferdrops og kaffe.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">Ikke ring 113: </span>Det gamle ekteparet skal ikke belaste helsevesenet før de er døde
Ikke ring 113: Det gamle ekteparet skal ikke belaste helsevesenet før de er døde

Enda et høydepunkt er når en uaffisert Jens Stoltenberg sitter på en PC og søker jobb i Sentralbanken, mens Ukraina og Russland, som har blitt personifisert på scenen, sloss ved siden av. Vi får samtidig et morsomt innblikk i hva Stoltenberg skriver i søknaden sin gjennom en storskjerm. Å bruke storskjermen til å vise ting som skjer på en PC er noe revyen gjør flere ganger. Dette er veldig godt gjennomført og et fint humoristisk virkemiddel. Det er også et par sketsjer som blir vist som rene videoinnslag på skjermen. Det kan være litt skummelt med helt selvstendige videosketsjer, men det fungerer greit slik Nablarevyen gjør det.

Revyen har i tillegg et veldig dyktig band. I bandnummeret etter pausen får de virkelig vist seg frem og det er til slutt få bandmedlemmer igjen som ikke har hatt en imponerende solo. Slik scenen er bygget opp står bandet veldig synlig på et podium bak skuespillerne. De kunne fort blitt utilpasse statister som står tettere opptil rampelyset enn det sjenerte Fysmat-trompetister flest skulle ønske. Men bandet bjudar på! De danser til mange av sangene, synger og rapper til sine egne jingler og noen av dem kommer til og med ned på scenen og deltar i et par av sketsjene.

Det skal ikke stå på responsen blant publikum. Det er tydelig at det er mange av linjens egne studenter i salen, noe som merkes på latteren under de interne sketsjene og kanskje særlig på entusiasmen under et eget musikalnummer som er dedikert til å lovprise egen studieveileder. Selv om en revypremiere kanskje ikke gir det mest realistiske bildet av studiehverdagen, får man inntrykk av å være på besøk hos en linje med godt felleskap og stort eierskap til eget studie. Det er nesten så man selv skulle ønske man gikk Fysmat så man fullt og helt kunne tatt del i festen.

Powered by Labrador CMS