Chemikalen spoler 70 år tilbake

Det er allsang og latter i køen utenfor Byscenen, og mer skal det bli. Chemikalen, revy-musikalen til den tradisjonsrike Høiskolens Chemikerforening, er på trappene. Om du ikke helt får plassert linjeforeningen, så er det de som skriver “ph” i stedet for “f” og “ch” i stedet for “k”. Med andre ord phorbanna chomisk.

Årets Chemikal tar oss tilbake til 50-tallets glade NTH-dager. Det er altså god, gammeldags guttastemning. Når realfagsmennesket Inger-Marie skal begynne på mannestudiet Maskin, er det best å presentere seg som Ingmar, klø seg i skrittet og kle seg som gutt for å passe inn. Plottet er med andre ord like gammelt som musikalsjangeren, men dette er tross alt gamle dager. Når «retorten», altså chemikernes hellige glasskolbe, blir stjålet, er også krimelementet på plass i musikalen. De smørglatte smøregutta fra Maskin er åpenbare mistenkte, men er de skyldige?

LES OGSÅ: 8.mars: Til opplysing

Skaperne av I min tid har truffet blink med en real 8.mars-musikal. På samme tid som den er herlig fjernt fra den typiske revy-harseleringen med nyhetsbildet, er den bokstavelig talt også dagsaktuell. Publikum er i fyr og flamme når 50-tallsgløsingene lirer av seg fornærmelser i fleng, og særlig når kvinnene — først og fremst Sonja, spilt fortreffelig av Synnøve Storstein— tar igjen med samme mynt. Byens andre revyer bør være glad for at Chemikalen er nettopp en musikal, for stemningen i salen denne kvelden har jeg ikke opplevd maken til.

I min tid byr på noen fantastiske danseopptredener, og tidvis veldig gode sangnumre. På ett tidspunkt føltes Byscenen mer som en rockekonsert, og det 12-tallige bandet skal ha all ros for å fyre opp publikum. På tross av litt lydtrøbbel innledningsvis, imponerer også hovedrolleinnehaverne Bendik Sannes og Eva Aunet. Størst ros fortjener imidlertid Oliver Aunan og Malin Mørseth i rollene som Kaj-Bent og Katja-Bente, et trøndersk etterforsker-radarpar som skaper musikalens virkelige høydepunkter når de bryter den fjerde veggen eller danser løssluppent i andre akt.

Det er altså mye å glede seg over i årets Chemikal, fra noen særlig akrobatiske dansenumre til en tro – om enn noe skalert – kopi av Björkelangen. Du vet, det toget som står malplassert midt på Gløshaugen. På papiret er handlingen i I min tid like malplassert, men i praksis var forestillingen en strålende slutt på kvinnedagen og et trivelig gjensyn med gamle NTH.

LES OGSÅ: Når Ragnhild og Andrea spiller får de jevnlig beskjed om å «få kreft og dø»