Bygger vi morgendagens slummer?

Publisert Sist oppdatert

Foreldrene våre nøt godt av et tilgjengelig boligmarked da de selv var unge, og har tjent fett på massiv prisstigning over flere tiår. Men slik boligmarkedet er nå, får vi unge døra slengt i trynet når vi skal leie rom i studentkollektivet eller skal kjøpe vår første egne bolig.

For ørtende år på rad kan vi lese om høye boligpriser og at det blir stadig vanskeligere for unge å komme inn på boligmarkedet. I mai ble det satt ny rekord i prisstigning på boliger til salgs. I juni fant Trd.by kun 7 leiligheter til salgs for under 2 millioner og den største av dem var en ettroms på 35 kvadratmeter. Tidligere i sommer lanserte Easy Byåsen 27 boenheter på 16 kvadrat, som en slags «løsning» på at unge er totalt ekskludert fra boligmarkedet.

For ordens skyld er ikke 16 kvadratmeter en «leilighet», det er knapt nok et soverom.

SSB regner husholdninger som trangbodd dersom antall rom i boligen er mindre enn antall personer eller én person bor på ett rom, og/eller boligen er under 25 kvm per person. Utifra denne definisjonen er det trygt å si at ørsmå leiligheter er en elendig inngang til boligmarkedet og at trenden med å bygge stadig mindre for å senke prisene er helt feil.

Noen framstiller fenomenet med at stadig flere bor i stadig trangere leiligheter som en slags kul motetrend, heller enn en konsekvens av at mange unge og andre med lav lønn ikke har råd til å bo i noe større enn en skoeske. Dermed skaper trangboddhet bare nok et klasseskille. I Trondheim bor allerede 14 prosent trangt. Hvis bolig skal forbli den «fjerde velferdspilaren» må bolig faktisk være mer enn et knøttlite, rådyrt oppholdsrom hvor livskvaliteten blir deretter.

LEDER: Frivilligheten må være åpen for alle – også de som får ekstrastipend

Lager vi morgendagens slummer når vi lar utbyggere bygge så billig som overhodet mulig? Trange, mørke og kalde leiligheter som ofrer bokvalitet for pris, er i hvertfall ikke den «hjelpen» vi unge trenger i boligpolitikken.

Korona har gjort det åpenbart at et hjem må være mer enn bare et hvilerom. Hvordan skal man liksom lese til eksamen når du knapt har plass til mer enn en seng? Det er umulig å storhandle når du kun kan skvise inn det aller minste kjøleskapet fra IKEA. Det er vanskelig å ikke bli ensom hvis du ikke kan invitere noen hjem for middag eller vors, spesielt om du skal tenke på en meters avstand.

Derfor må vi tenke radikalt nytt om boligpolitikk, så et skikkelig hjem blir en mulighet for alle.

Vi må opprette en tredje boligsektor, altså en ikke-kommersiell og/eller subsidiert sektor med lavere priser. Mange andre europeiske storbyer, deriblant Zürich, Hamburg og Wien har allerede dette godt etablert. Vi må lære av våre naboer og kreve at en bestemt andel av nybygg skal selges til redusert pris og/eller med førsterett til førstegangskjøpere i nye utbyggingsprosjekter. Her må åpenbart også staten komme på banen, men Trondheim kan lede vei.

Trondheim må også støtte opp under alternative boformer vi allerede har og heie fram nye. Fargemarka og Svartlamoen er to ypperlige eksempler på nye løsninger som både er prisgunstige, sosiale og bærekraftige. Danskene har skjønt at kollektive boformer gjør at man kan bygge billigere boliger til en kvalitet vanligvis forbeholdt de med langt mer cash. Det er for eksempel ingen grunn til at områder som Klemetsaune kolonihage skal forbli skjulte perler og sjeldne oaser forbeholdt de få - slike grønne boprinsipper må brukes også i nye boområder.

Vi må samtidig ta skikkelig tak i leiemarkedet. Trondheim må motarbeide trenden av utstrakt hybelifisering, hvor utleiers profittmaksimering går foran verdige boforhold. Bakklandet og Møllenberg framstår som de rene profittmaskiner, med knøttsmå «hybler», et bad for ti personer og kun en kokeplate til matlaging. Instagramkollektivet «Min drittleilighet» har vist hvor uverdige forhold mange å bo i. Trondheim bør derfor pushe på for å heve det nasjonale taket for eiendomsskatt til 8 promille, med unntak for lavinntektshusholdninger, og at det innføres en nasjonal boligskatt. Da blir det langt mindre attraktivt å være spekulant og bolighai.

I 2019 sto flere tusen studenter uten bolig ved studiestart i Trondheim. Vi må ligge foran etterspørselen etter studentboliger, slik at flere av byens 33 000 studenter har et trygt og rimelig botilbud. Vi må også sørge for at de nye studentboligene oppfyller mer enn bare absolutte minstekrav, men er et godt sted å bo gjennom hele studietida.

Boligmarkedet kan ikke være en hellig ku som får galoppere løpsk, på bekostning av oss unge. Trondheim trenger ny, radikal boligpolitikk!