– Noe er ikke helt som det skal være på sykepleierstudiet

I likhet med tidligere år har Nokut benyttet seg av Studiebarometeret for å kartlegge hva studentene selv synes om studiene sine. Av rundt 30 000 svar var 2374 av disse avgitt av sykepleierstudenter, og i likhet med tidligere år kommer sykepleierstudiet dårligere ut enn andre sammenlignbare studier.

Les også: Lærerutdanning på bunn igjen.

Sykepleierstudent Tuva Emilie Sivertsgård ved NTNU mener at forholdet mellom Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie og studentene er fraværende. Hun henviser til egne og andres erfaringer, men har selv tatt en pause fra studiet.

– Hvis man har spørsmål blir man ofte bare henvist videre uten å få noe svar. Det er lite automatikk i systemet deres, man må etterspørre mye informasjon, og det er vanskelig å få oversikt over mulige kontaktpersoner, forteller hun.

Sivertsgård mener instituttet i flere situasjoner har vist lite interesse og omsorg når det kommer til studenter som av ulike årsaker trenger hjelp.

– Det er bemerkelsesverdig at det i en omsorgsbransje som sykepleie, er lite omsorg og ivaretakelse å få som student, sier hun.

Sivertsgård hevder at det er lite oppfølging av studenter som trenger det, selv når instituttet uttrykker at studentene har krav på dette.

– Jeg opplever at instituttet i svært liten grad snakker med studentene og at tilstrekkelig informasjon ikke er til stede, sier hun.

Stor arbeidsmengde

Sivertsgård forteller at arbeidsmengden på sykepleierstudiet er preget av en stor skjevfordeling.

– Når vi har praksis kan vi i gjennomsnitt jobbe sju dager i uken med studier, mens vi noen uker bare har tre forelesninger, sier hun.

Sivertsgård opplever at om lag hele uken går med til studiene i de periodene det både er forelesninger og praksis.

– Mange er avhengig av å jobbe ved siden av studiet for å få økonomien til å gå rundt, og da får man ikke nok tid til å oppfylle alle studiekravene. Vi har veldig mye pensum på ganske kort tid, forteller hun.

Mye repetisjon

Sivertsgård forklarer at praksisperiodene for mange sykepleierstudenter oppleves langtrukken, mye på grunn av lite variasjon og mye repetisjon.

– Hvis det skjer noe nytt på avdelingen hvor man kunne lært noe, blir man satt til å gjøre ting man kan fra før, som for eksempel stell av pasienten, forteller hun.

Videre forteller Sivertsgård at universitetet tilbyr et lite realistisk bilde av sykepleieryrket.

– Det eneste inntrykket vi får av arbeidslivet er fra tiden i praksis, sier Sivertsgård.

Har lite ferdighetstrening

Sivertsgård mener at det burde vært mindre fokus på arbeidskrav i praksis, da utbyttet oppgavene gir ikke fremstår som relevante for sykepleieryrket.

– Arbeidskravene tar mye tid og skaper mye ekstra stress, når man allerede er stresset fordi man skal utøve sykepleie i en praktisk situasjon, sier hun.

Videre forteller Sivertsgård at det er vanskelig å overføre teoretisk pensum til det virkelige liv.

– Mye av kunnskapen sykepleierstudentene sitter igjen med er selvlært gjennom praksis, og der møter vi særegne situasjoner som er vanskelig å koble til teorien, forklarer hun.

Sivertsgård sier at det er vanskelig å få øvd på ulike praktiske situasjoner når man ikke har medstudenter å øve med.

– På grunn av koronapandemien har vi hatt veldig lite ferdighetstrening, forteller hun.

Mangler kunnskap om seksuell helse

Sivertsgård forteller at undervisning om seksuell helse har vært fullstendig fraværende, med unntak av én forelesning.

– Vi hadde en bitteliten forelesning om seksuell helse som praksisforberedende, før kirurgisk medisinsk hjemmetjeneste eller psykiatrisk praksis, sier hun.

Sivertsgård mener det er viktig både for pasientene og sykepleierstudentene sin del.

– Vi glemmer å tenke på pasientenes seksuelle helse fordi vi ikke har lært noe om det. Vi mangler kunnskap, sier hun.

Mange ensomme studenter

Sivertsgård tror at mange føler seg alene på sykepleierstudiet, blant annet fordi studiet har veldig mange studenter.

– Det kan bli overveldende å ta kontakt med folk og vanskelig å finne noen å støtte seg på når det oppstår vanskelige situasjoner, forklarer hun.

Sivertsgård syns det er trist at et studium som er så populært og som mange streber etter å komme inn på, har et så høyt frafallstall.

– Det er ikke mange av de som er kommet langt inn i studieløpet som anbefaler det videre til andre, mye på grunn av problematikk tilknyttet instituttet. Dette tyder på at noe ikke er helt som det skal være, avslutter hun.

Kjenner ikke igjen påstandene

Fagenhetsleder Gørill Haugan ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie NTNU svarer på kritikken fra Sivertsgård. Hun syns det er leit at noen studenter opplever det slik, men mener det eksisterer andre sider av saken.

– Vi kjenner ikke igjen påstanden om at forholdet mellom studentene og instituttet er fraværende, og at studentene bare blir henvist videre uten å få svar, sier Haugan.

Hun forteller at instituttet har gode rutiner og at studentene har krav på oppfølging.

– Lærerne snakker med studentene, og har kvalitetssystemer og evaluering av emnene der studentene er representert, forklarer Haugan.

Haugan sier hun forstår at noen studenter føler de forsvinner inn i systemet, men at hun har inntrykk av at lærerne og studiekonsulentene tar studentene på alvor og gjør sitt beste.

– Når man snakker med studenter som går andre studier, blir disse ofte overrasket over hvor mye oppfølging sykepleierstudentene får, sier Haugan.

Haugan sier at det imidlertid ikke er sikkert at alle sykepleierstudentene vet hvem som representerer dem.

– Vi forstår frustrasjonen

Haugan sier hun er klar over at studiet er krevende og at det kan oppleves slitsomt, men sier det er vanskelig å gjøre noe med dette.

– Hvis man sammenligner med andre helsefaglige profesjonsutdanninger under pandemien, så rapporterte 50% av sykepleierstudentene mer stress, bekymring, tristhet, og ensomhet. Vi forstår frustrasjonen, sier hun.

Haugan forteller at det er igangsatt og satt av midler til ulike trivselstiltak for å ivareta det psykososiale læringsmiljøet.

Hun sier hun ikke kjenner igjen Sivertsgårds inntrykk av at studentene blir dårlig ivaretatt.

– Sykepleierstudentene har fem praksisperioder i løpet av studiet og har lærere og veiledere som følger dem gjennom dette, forklarer hun.

Haugan forteller at studentene er satt sammen i mindre læringsteam på ti studenter og i storgrupper på 40 for å lage strukturer som ivaretar kontinuitet i relasjoner, men at dette har vært vanskelig under pandemien når fysisk oppmøte ikke har vært mulig.

– Vi har en vitenskapelig ansatt som har særlig ansvar å følge opp studentenes behov. Vi følger opp og henviser til læreren som har dette ansvaret, sier Haugan.

Økt press fra Kunnskapsdepartementet

Haugan sier det stemmer at det er store kull på sykepleierstudiet.

– Vi opplever økt press fra Kunnskapsdepartementet om å ta opp flere studenter, og nå har vi tre kull som til sammen utgjør 673 registrerte studenter. Fra høsten 2022 er vi pålagt å ta opp 270 nye, sier Haugan.

Hun forklarer at ikke alle studentene kan ha ferdighetstrening eller simulering samtidig, og at det derfor er nødvendig å dele opp kullet periodevis.

– Da skapes det uker som ikke er helaktive for studentene og det kan bli ujevn arbeidsmengde gjennom året. Vi har ikke noe alternativ til dette nå, sier Haugan.

Hun understreker at studenter har ansvar for egen læring, og at i perioder hvor det ikke foregår timeplansbelagte læringsaktiviteter, er det meningen at studentene skal jobbe med fagstoffet på eget initiativ.

Hun forteller at emneansvarlig er ansvarlig for arbeidsdelingen, og at timeplanen blir satt opp etter tidsrommene som er tilgjengelig.

Praksisperiodene høyt presset

Haugan forteller at praksisperioden til sykepleierstudentene følger turnusen til veilederne, og at det jobbes med å utvikle nye og bedre veiledningsmodeller.

– Halve studiet er praksis, så vi jobber med å utvikle kvalitet i praksisstudiene. Ved instituttet foregår det flere utviklings- og forskningsprosjekter relatert til dette, sier hun.

Haugan sier at praksisperiodene har vært høyt presset under pandemien, og at det er forståelig at studentene blir bedt om å jobbe i tillegg til å studere i praksis.

– Dette er ikke optimalt, men forståelig. Jeg skjønner at dette kan oppleves som repetisjon og lite variert, men det er tross alt forskjellige mennesker med ulike diagnoser vi jobber med, så ingen dager og pasientsituasjoner er helt like, forklarer hun.

Haugan er også uenig i at pensumteorien ikke kan overføres til praktisk arbeid.

– En oppgave om hygiene når korona sirkulerer, eller en oppgave om ernæring når du skal ta deg av gamle og syke, er absolutt relevante arbeidskrav før studentene skal ut i praksis, mener hun.

Haugan informerer om at når det oppstår særegne situasjoner i praksis, er det spesielt relevant med teorien og kunnskapen studentene har lært i forkant.

– Hvis ikke studentene ser overføringen fra teori til praksis, skal vi jobbe videre med å nå intensjonene våre om dette. Vi skjønner at arbeidskravene skaper ekstra stress, men sånn er det, sier Haugan.

Krevende for både ansatte og studenter

Haugan forteller at Høgskolen i Sør-Trøndelag ble fusjonert med NTNU, og at resultatene fra Studiebarometeret har variert noe siden da. Utilfredsheten er generell, og hun presiserer at Utdanningen i Trondheim leverer generelt godt på nasjonale prøver.

– Da vi ble fusjonert måtte vi jobbe med studieplanen for at undervisningen skulle bli lik i Ålesund, Gjøvik og Trondheim. Det har vært krevende å få alle parter til å bli enige om studieplanen, sier hun.

Haugan sier at det er studieplanen som bestemmer hvor mye praksis studentene skal ha og hvor lang denne skal være, og at det har vært krevende for både ansatte og studenter å oppfylle denne.

– NTNU har nå bestemt at sykepleierstudentene skal ha exphil det første semesteret, noe vi skjønner er demotiverende fordi det blir lite faktisk sykepleie det første året, forteller hun.

På grunn av den nye studieplanen sier Haugan at studentene ikke får se sin første pasient før etter påske i andre semester.

– I Trondheim mener vi det går ut over studiekvaliteten når studieplanen legger all aktivitet til samme tidsrom, fordi det ikke blir tid til alt vi vil at studentene skal gå gjennom, forteller hun.

Haugan informerer om at det jobbes for en omlegging av studiet i samarbeid med Ålesund og Gjøvik, slik at studentene får møte pasienter på et tidligere tidspunkt i første studieår.

På kritikken om lite informasjon om seksuell helse svarer Haugan at det ikke er nok plass i studieplanen til å dekke alt.

– Myndighetene har for eksempel besluttet at internasjonalisering, globalisering og kunnskap om urfolk skal opp, og da må noe annet utgå. Det er ikke lett å gjøre alle til lags, sier hun.

Har ikke nok ressurser

Haugan forteller at sykepleierutdanningen er underfinansiert, sammenlignet med eksempelvis medisinstudiet.

– At vi har få ressurser på veldig mange studenter er et faktum. Vi får pålegg om å ta opp flere og flere, og det stilles stadig nye krav til oss. Dette til tross for lite handlingsrom og få ressurser. Dette gjelder særlig bachelorutdanningen, sier hun.

Haugan sier at lærerstaben har vært hardt presset under pandemien.

– Det har vært mange sykemeldinger og vakanser, og mange ansatte er allerede overarbeidet. De ansatte har gjort en formidabel arbeidsinnsats i perioden med pandemi, og er flotte mennesker med god kompetanse. De bryr seg om studentene og faget, forteller hun.

Haugan forteller at det nå er lyst ut en professorstilling med særlig kompetanse i pedagogikk, som med friske øyne kanskje kan bidra til å forbedre studiekvaliteten.

– Vi jobber hardt for å få inn flinke mennesker og bedre jobbtilværelsen for de ansatte. Jeg mener dette er viktig for både studiekvaliteten og studentene. Vi må jobbe langsiktig, sier Haugan.

Hun forteller at instituttet hadde en bedre relasjon til studentene før fusjonen, og at det jobbes kontinuerlig med å få studentene til å føle at de har god kontakt med instituttet.

– En god relasjon til lærerne er viktig, men at rundt 700 studenter skal føle seg sett er krevende å få til. Det er leit at enkelte studenter ikke føler vi strekker til, men påstandene presentert her gir ikke et korrekt bilde av sykepleierutdanningen, avslutter Haugan.