Studenterbyen uten universitet

Et navn gjør ikke et universitet. Universitet, ordet rommer samme opphav som i univers, og universal – forplikter et annet syn på helhet og kunnskap, og fellesskap, enn det som kommer fram ved dagens utdanningssituasjon. Dagens gigant er en statlig hybrid styrt etter markedstenkning og snevre kost-nytte-analyser. Et sted der hvor en i høyden kan lære å bli en lydig byråkrat eller ingeniør.

Rett nok det fortsatt mulig å lære gresk og latin i Trondheim, og nesten alle må ha ex.phil – ikke at det heller gjør et universitet. Som akademisk by er Trondheim overraskende død. Studentbyen lever, og leverer på Møllenberg …

LES OGSÅ: Møllenberg: Hvor er studentorganisasjonene?

Gjennom mine år på NTNU har jeg tatt meg i å tenke, i hvor liten grad denne institusjonen egentlig legger til rette for akademisk selvutvikling hos studentene. Fra den mest beskyttede avkrok av Dragvoll har jeg merket meg hvordan emner strømlinjeformes, hvordan det som ikke er trendy og arbeidslivsrelevant kuttes. Jeg har sett hvordan hverdagen til studentene fylles opp med stadig mer evaluering, både av faglige prestasjoner og av ulike sider ved institusjonen NTNU. Dette skjer uten at det tilsynelatende har andre effekter enn sysselsetting av dem som skal evaluere evalueringene.

Jeg ser hvordan obligatorikk går på bekostning av fordypning og frihet for studentene. Hvordan frie studieløp snevres inn til ufleksible pakker av innføringsemner. Hvilket rom er det da for den kritiske tanke i slikt et miljø? Gjennomstrømming er den nye hellige gral. Det er et mål for staten og for den lydige institusjonen.

En kan ikke ta en markedsskole og en tekniskhøyskole, slå dem sammen og kalle det for universitet. Om en knapt har rom for de frie fagene er man ikke et universitet. Om en ikke underviser de lange linjene og gir rom for de ulønnsomme fagene hva er da igjen?

Universitetene har vært del av den vesteuropeiske tradisjonen og utviklingen i mer enn 1000 år. Nå står idealene om det uavhengige fri og kritiske universitetet i fare. Det skjer ikke bare i Norge, ikke bare i Trondheim. Utviklingen er en makrotrend. Det er på tide både studenter og lærere, professorer, våkner opp og kjemper for universitet. For retten til å tenke fritt og være uproduktiv.
I mellomtiden har jeg kommet frem til at jeg kanskje skal begynne å støtte studentene som kaller NTNU «skolen» for på mange måter har de mer rett enn de som sier universitet.