Når idrett slutter å være sunt

De siste årene har temaet blitt mer og mer diskutert. For er det faktisk mulig å drive sunn toppidrett? Flere norske idrettspersonligheter, med Maren Lundby i spissen, har det siste året problematisert hvordan satsingen innenfor en idrett ofte kan gå på bekostning av deres egen helse. Idretten er ikke lenger sunn.

Daglig higer toppidrettsutøverne etter en idealvekt, et perfeksjonert kosthold og et optimalt treningsregime. Forskjellen mellom perfeksjon og det sykelige balanserer på en syltynn linje. Samfundsmøtet som ble avholdt på Samfundet lørdag 2. april hadde nettopp dette som fokus. Én av norges beste skihoppere, Halvor Egner Granrud, var blant annet til stede.

På spørsmål om hvorvidt toppidrett er sunt, var Granrud klar i sin tale:

– Nei, det er det ikke. Man presser kroppen sin helt opp til det maksimale så ofte som mulig. Det er vanskelig å bli best og samtidig drive innenfor en sunn belastning, sier Granerud.

Dette er en side som NTNUstudentene Synnøve Gillebo Foss og Torstein Opsahl har merket. Begge har satset innenfor hver sin idrett, og kjent at livet på idrettens øverste nivå ikke bare inneholder skinnende medaljer. Opsahl kjente spesielt på dette når idretten skulle kombineres med studier:

– Totalbelastningen kan bli veldig mye. Det er en mer stressende form for hverdag, sier Opsahl.

24-timers utøveren

Toppidretten er nådeløs. All mat, hvile og trening i hverdagen er implementert for å bli så god som mulig. Samtidig stiller ofte de ulike idrettene spesifikke krav til genene dine. Har man ikke de riktige genene, kan det være vanskelig, om ikke umulig, å nå toppen. Idrettsutøverne skal med det tilpasse seg en idealkropp som i mange tilfeller nesten er umulig å oppnå.

Foss, som har vært innom aldersbestemt landslag i roing, ha kjent på akkurat dette. Hun valgte å ro i klassen lettvekt siden hun lå i midtsjiktet blant vektklassene og følte at hun aldri kom til å gjøre det bra i den vanlige klassen.

– Jeg fikk etter hvert et veldig anstrengt forhold til mat siden jeg konstant måtte passe på vekten.

Fokuset ble aldri så usunt at jeg utviklet spiseforstyrrelser, men likevel ble jeg veldig fiksert på kalorier. Du går helt på grensen hele tiden. Du må få i deg nok, men ikke for mye.

Torstein Opsahl var i mange år aktiv som skiskytter på høyt nivå. Han mener at toppidrettens krav til å være fornuftig døgnet rundt gjør at det lett kan bli altoppslukende.

– Før en viktig trening må man alltid tenke gjennom ting som om man kan møte venner. Man stiller spørsmål rundt transport, om det er smittefare og om man får spist nok. Og er det verdt det, istedenfor å for eksempel sove og kanskje være litt bedre restituert til den viktige treningen?

Kravene som stilles til toppidrettsutøvere, gjør at mange utvikler et usunt forhold til mat og kropp. I en studie fra 2016 ble det fastslått at man som idrettsutøver hadde større sannsynlighet for å utvikle spiseforstyrrelser. En annen studie fra 2004 viser at 25 prosent av idrettsuttøvere innen vektavhengige og estetiske idretter hadde spiseforstyrrelser. Til sammenligning gjaldt dette tolv prosent i andre former for idrett.

LES OGSÅ: Sølv og bronse i NM i snørugby

Kompetanse til bredden

Dette er med andre ord et problem som må tas på alvor. Nestleder Steinar Bråten i Olympiatoppen Midt-Norge mener at de gjør det.

– Vi har bra med ressurser. Olympiatoppen har et stort apparat til å forbedre, behandle og rehabilitere utøvere med problemer tilknyttet spising. Men vi har ikke noe med utøverne å gjøre før de er på juniorlandslag og oppover.

Bråten ønsker dermed at det hadde vært et økt fokus på psykisk helse før problemet kom til dem. Det er han ikke alene om. Mange etterlyser nå en bedre kompetanse i breddeidretten. Slik kan man tidlig nok forhindre at den usunne siden av toppidretten setter for store spor for idrettsutøveren.

Liv-Miriam Nordtømme har i lang tid vært engasjert i denne debatten, og mener problemet kan være at det ikke stilles krav om kompetanse til de frivillige i norsk idrett.

– Jeg vil se økt kompetanse på alle nivå, ikke bare når man har nådd toppen. Da har problemene allerede oppstått. Kompetansen må være der fra start, i barnealder. På denne måten jobber vi forebyggende og kan ha systemer som kan fange det opp når usunne sider av idretten oppstår.

Foss valgte å slutte med sin idrett av andre grunner enn et usunt fokus på mat. Likevel er hun veldig opptatt av at dette er viktig. Foss måtte selv søke om å få gjøre en skanning på om hun hadde muligheten til å delta i vektklassen hun ville på en forsvarlig måte. Dette fikk hun ikke, siden hun drev på et for lavt nivå.

– Det var ingen veiledning. Man må finne ut av alt på egen hånd. På veien mister vi mange til spiseforstyrrelser og skader når man ikke har muligheten til å få noen veiledning fra folk som kan det. Ved å inkludere yngre utøvere i mye større grad kan vi forhindre det.

Opsahl er i dag eksternansvarlig i hovedstyret i NTNUI, og leder av NTNU moment. De mener likevel at det blir feil å legge alt ansvaret på breddeidretten.

– Det er viktig at vi ikke dytter alt ansvaret på de frivillige foreldrene som dro på trenerkurs. De som gjør at en gruppe eller et lag har trener, og som kan gjøre at treningene blir gjennomførte. Det er vel så viktig at foreldre eller lærere er observante på om man har det bra ellers.

LES OGSÅ: – Ett av de hyggeligste spillmiljøene som finnes

Idrettsgleden

Å avslutte noe så altoppslukende som en satsning innenfor idrett kan for mange føles krevende. Opsahl mener at møtet han fikk med studentidretten dempet identitetstapet han kjente på. Idretten ble igjen en arena for det sosiale og det å være i aktivitet.

– NTNUI ble litt av redningen i den identitetskrisen en kan kjenne på etter at man slutter med toppidrettssatsningen. Jeg er glad for at jeg har fått større avstand til idretten nå, men at det jeg samtidig kan være innenfor et lignende miljø. NTNUI er perfekt for idrettsgleden som fremdeles er der!

Når de to tidligere toppidrettsutøverne skal beskrive møtet deres med NTNUI og studentidretten, er det med et stort smil for begge. Foss er i dag aktiv på rolaget til NTNUI og sier at idrett har fått en ny betydning for henne nå.

– Jeg har fått mer idrettsglede etter at jeg kom til Trondheim. Det er mye mer gøy å holde på sånn det er nå, og jeg har det mye morsommere på trening. Det var veldig befriende sånn sett. Det er bare en hyggelig del av hverdagen, og ikke noe man må gjøre.