Once Awake - Bridgeburner
Hva er forskjellen mellom fengende døds-metall og brutal metalcore? Once Awake er ikke helt der, men nære.
Det er tydelig fra første sekund at Once Awake ikke kaster bort tida til lytteren. “Trespasser” blander ekstremt seig og knusende metal ala Whitechapel med fengende og raske riff i gata til band som Scar Symmetry. Selv om det er store forskjeller mellom disse verdenene klarer bandet å blande det på en sømløs måte som får fram det beste i begge. Selv om refrenget er fengende, er det så hardt at det ikke føles ut som et tvunget element for å nå ut med en bredere appell.
Man kan ikke treffe spikeren på hodet hver eneste gang. Låt nummer to på albumet,“Bridgeburner”, er ikke like fengende som forgjengeren. Låta er likevel sterk og henter inspirasjon fra den kjente Gøteborgs-metallen, da spesielt At the Gates. Det er derimot låt nummer tre på albumet, “Last Days”, som ender opp som den største bommen. Låta har mange bra partier, og kan skilte med et av de mest fengende refrengene på denne plata. Problemet kommer i overgangen fra refreng til vers, hvor det går tilbake til det gjennomgående sprøsmålet: “Spiller vi dødsmetall eller spiller vi metalcore?” I denne instansen er det faktisk det harde som virker mest malplassert. Gitarriffene er kjedelige og late i forhold til de velskrevne og oppfinnsomme refrengene.
LES OGSÅ: 80-tallsrenessansen er offisielt her
“Last Days” er heldigvis den eneste bommen på albumet. Resten av låtene klarer å rette opp det rare inntrykket, og den neste låta er nøyaktig hva den burde vært. “Becoming Alive” er et knusende godt eksempel på melodiøs og fengende dødsmetall på linje med band som Soilwork og In Flames. Vi får også flere gode låter for for de som ønsker metallen brutal i “Eyes Shut”, “Fold” og “Hollow Fall”.
Selv om låtskrivingen ikke alltid er på topp er det ingenting man kan si på produksjonen av plata. Gitarene er så godt definerte at selv de mest kompliserte riffene kommer fram. Trommene er like tighte og punchy som hos de mest profesjonelle i musikkbransjen, og ikke minst like kreative. Selv med dette fokuset klarer de å få fram sin dyktige vokalist og de mindre brukte elementene som synth/piano på refrenget til “Trespasser”. Én låt mindre og bedre overganger mellom låtene er det eneste som trengs for å forvandle dette albumet fra bra, til et av de beste albumene i 2020.
