Othelie elsker realityserier: – Det har blitt en ganske hard timeplan

Tv-høsten er i gang. Fritz Aanes har danset sin første samba, Mads Hansen har valgt ut sine forrædere og Jakten på kjærligheten har allerede rukket å vise sine første rødmende kinn. DMMH-student Othelie Hardersen er én av dem som har satt seg godt til rette i sofaen.

– Det er nok noe av det jeg prioriterer høyest i løpet av uka, i tillegg til skole, da, sier hun.

Hardersen er langt fra alene. I konkurranse med evighetsmaskinen Tiktok og strømmegiganter som HBO og Netflix, er det mange som velger de norske tradisjonsrike reality-programmene når kvelden kommer.

– Hard timeplan

– Da jeg vokste opp, var det å se på tv sammen et fint samlingspunkt for familien. Vi så alltid Jakten på kjærligheten på mandager, Farmen gjennom uka og Skal vi danse på lørdagskvelden.

Hardersen forteller videre hvordan det har blitt en egen interesse som har utviklet seg med årene, og programmene har blitt en fin pause i studiehverdagen.

– Vennene mine og kjæresten min skjønner ikke hvordan jeg har tid til å følge med på alt. Det har etter hvert blitt en ganske hard timeplan, sier hun og ler.

Hun ramser opp programmene Farmen, Kompani Lauritzen og Skal vi danse som hennes favoritter og forteller at det å se på norske reality-programmer er noe hun prioriterer over populære internasjonale dramaserier.

– Jeg liker at det er ekte folk som er med. På reality-tv blir deltakerne ofte utfordret så mye at de ekte personlighetene deres kommer tydelig frem. Når man ser deltakernes faktiske personligheter, kan man lettere kjenne seg igjen i programmene.

Vegard Frantzen er førstelektor i mediepedagogikk og har tidligere skrevet om konseptet reality- tv. Han sier at det Hardersen forteller er akkurat det som gjør konseptet så populært.

– Vi føler at vi har et forhold til deltakerne, gjerne ved at vi får innblikk i utfordringene de har og identifiserer oss med de følelsene og utfordringene deltakerne opplever.

Frantzen forteller at triks serieskaperne bruker for å oppnå dette, er å ha det man kaller maskerte intervjuer. Da blir intervjueren utelatt i intervjusekvensen i programmene, noe som gjør at det blir en slags samtale mellom seer og deltaker.

LES OGSÅ: Her er de nominerte til NTNUs litteraturpris.

Hollywood-dramaturgien

Som mange andre studenter har Hardersen vokst opp med reality-konseptet, som for alvor ble populært på starten av 2000-tallet.

– Med serier som Big Brother ble det en sjanger som mange hadde meninger om. På den tiden var det en annen kontekst da man ofte kun hadde én tv i hjemmet, og i hvert fall ikke én skjerm i hver hånd, forteller Frantzen.

Han sier videre at det på den tiden ofte var mye ferdigproduserte dramaserier som ble sendt på tv. Reality var derfor både en spennende og ny sjanger for seerne. I tillegg var det billig å produsere for tv-kanalene og produksjonsselskapene.

– Etter hvert måtte man gjøre det enda mer spennende, og man begynte derfor å lage reality-konsepter med mer alkohol, kropp og sex. Selv om det har blitt noe mindre av dette de siste årene, blir konseptet reality sendt på tv mer enn noen gang.

Noen av programmene som først ble kjent for den norske befolkningen, er fortsatt like populære, til tross for at de for hvert år som går kjemper en hardere og hardere kamp mot andre aktører som jakter etter vår oppmerksomhet. Skal vi danse og Farmen går begge inn i sin nittende sesong, mens Jakten på kjærligheten har jubileumssesong med sin tyvende.

– Programmene følger den klassiske Hollywood-dramaturgien. De har en oppbygning med en utfordring, en nedtur underveis og så etter hvert en opptur for de fleste av deltakerne, forteller Frantzen

Videre sier han at det samtidig alltid ligger en spenning i hvilke av deltakerne, som du etter hvert føler at du har fått et forhold til, som får lov til å være med videre til neste episode. Dramaturgien går dermed igjen både i hver enkelt episode og gjennom hele programmet.

Forutsigbart

Reality-oppskriften er satt i stein og brukes likt om du ser på Mesternes mester, Forræder eller Jakten på kjærligheten. Et nokså forutsigbart konsept sammenlignet med andre populære oppmerksomhetstyver som Tiktok og Instagram: konsepter som bombarderer deg med flest mulig nye inntrykk på kortest mulig tid for å holde deg på plattformer enda litt lenger.

Det kan derfor kanskje virke som at konsentrasjonen vår er dårligere enn noen gang, men vi er likevel trofaste til det mer langdryge konseptet. Skal vi tro Frantzen, handler det om forventningen vi har til mediet vi ser på.

– Forventningene vi har til sjangerformatet, påvirker hvor stor tålmodigheten vår er. Vi har jo blitt veldig glade i å bingewatche serier hvor man holder konsentrasjonen over lang tid.

Det handler da om at man i større grad føler at man går glipp av noe hvis man spoler seg gjennom et program, i forhold til når vi skroller videre fra en video på mobilen, mener Frantzen.

For Hardersen er de norske programmenes forutsigbarhet og klare rammer en stor styrke med konseptet. I en verden hvor man konstant får inn nye inntrykk, er det å se på Skal vi danse hver lørdag, noe som føles som et godt pusterom.

– Det er stadig noe nytt som skjer; verden utvikler seg i rekordfart. Man er jo vanedyr på godt og vondt, så det er godt å ha noe trygt og kjent å koble av med.

Samlingspunkt

Det er ikke enten eller om man velger de tradisjonelle tv-programmene eller de mer hurtigkonsumerte sosiale mediene. Reality-konsepter har blitt omfavnet av mange Tiktok-brukere som diskuterer utfall av programmer, videoer fra Skal vi danse-temakvelder vises og konseptet «hate watching» har blitt viden kjent. Dette konseptet er også Hardersen godt kjent med.

– Jeg er veldig glad i Farmen akkurat på grunn av det. Det er mye intriger og mange som ikke bidrar like mye. Dette gjør at man som seer blir irritert på noen av deltakerne. Da merker jeg at jeg blir mer engasjert i programmet, og det blir en slags underholdning, forteller Hardersen.

Frantzen forteller at slike felles irritasjonsmomenter og skadefryd er samlende for mennesker og en av flere grunner til at han tror at konseptet fortsatt holder seg populært.

– Vi er i en tid hvor mange konsumerer på hver sin skjerm. Det sosiale samlingspunktet i et felles tv-program kan derfor være en grunn til å samles. Det blir en felles referanseramme der alle kan identifisere seg med eller irritere seg over noen i programmet, forteller han.

For Hardersen har programmene blitt noe sosialt i hennes vennekrets.

– Kollektivet og mange av vennene mine pleier å se på programmene sammen. Det er en slags felles interesse. Det er noe vi engasjerer oss i sammen og diskuterer mye.

– Hjemmekjært og trygt

Gjennom de 20 årene mange av dagens reality-konsepter har gått på tv, er det mye som har skjedd i verden, men én ting er sikkert: Trine Dehli Cleve vil alltid gi sin ærlige dom i dommerpanelet i Skal vi danse på lørdagskvelden. En forutsigbarhet det kan se ut som mange nordmenn setter pris på.

– Det er mye fælt som skjer i verden, så å se på et norsk tv-program man har sett på i mange år, føles hjemmekjært og trygt. Jeg tror det er mange studenter som forbinder det med tidligere år, da verden føltes tryggere og man bodde hjemme, avslutter Hardersen.

LES OGSÅ:  Studiestøtta kan auke med 5200 kronar.