Pilegrimsleden minutt for minutt med Moddi

Med 64 mil bak seg, en imponerende larve og innsikt om hvordan vi alle burde leve mer som Dalai Lama, har Moddi hatt en sommerferie uten like.

Publisert Sist oppdatert

Inn i Under Dusken sine lokaler på Singsaker kommer Pål Moddi Knutsen, bedre kjent som Moddi, vandrende inn en fredags morgen i juli. Med gitaren på ryggen, ullgenseren på og et bredt smil er gladgutten fra Senja akkurat kommet fram til Trondheim, etter å ha brukt halvannen måned på å gå hit til fots fra Oslo. Men Pål virker enda ikke klar for å hvile på laurbærene.

– Det første jeg gjorde da jeg kom fram var å ta på joggeskoene og jogge rundt en mil, forteller Pål.

Reisen han har brukt gode deler av sommerferien på er i samarbeid med Olavsfest. Det er pilegrimssleden Pål har begitt seg ut på.

LES OGSÅ: Anmeldelse: Leprous - Aphelion

64 mil fra Oslo til Trondheim

Det er ikke tvil om at reisen har vært bra. Et enda bredere smil sprer seg når Pål får spørsmålet om hvordan turen har vært. Han synes det er helt surrealistisk at det kun har gått litt over en måned. Produktiviteten har vært skyhøy, opplevelsene har vært mange, og de personlige åpenbaringene har vært kraftfulle.

– Jeg begynner først nå å våkne opp av den transen som det har vært å gå. Jeg innser hvor heldig og hvor produktiv jeg har vært, hvor godt det har vært for sjela og hvor mye jeg har lært.

Det var viktig for Pål å ikke ha for mange forventninger på forhånd. På en slik vandring vet man rett og slett ikke hva man går til. Været endrer seg fra dag til dag, og man vet ikke hvem man kommer til å vandre med underveis eller hvordan kroppen kommer til å reagere på å være alene på den måten.

– Jeg hadde ikke så mange forventninger, og egentlig tror jeg det var smart. For jeg ble ikke skuffa, forteller Pål og humrer.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">GLADGUTT</span>: En blid Moddi vel framme i Trondheim.
GLADGUTT: En blid Moddi vel framme i Trondheim.

Flere reiser i én

Når man legger ut på en slik tur, er det flere vandringer man skal gjennom. Det er en fysisk faktor, ved at man går til fots i mange mil, og Pål forteller at det tok noen dager før kroppen vente seg til å gå hver eneste dag.

– Enkelte kvelder var jeg så gåen i føttene at jeg krabbet over gulvet for å pusse tennene når jeg skulle legge meg.

LES OGSÅ: Offensivt ut av pandemien med Fredrik i spissen

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">IDYLLISK</span>: En halvannen måned på tur i fredfult landskap.
IDYLLISK: En halvannen måned på tur i fredfult landskap.

Man skal også gjennom en mental ekspedisjon ut av den digitale verden, hvor man legger fra seg telefonen, glemmer alt og alle, og bare er seg selv. Telefonen ble nemlig skrudd av og liggende igjen i Oslo.

– Det har vært utrolig sterkt og spennende å se hva som skjer med psyken når du flerrer av deg all avhengigheten du har, og innser hvor sterk du egentlig er.

Å logge av den digitale verden forteller Pål at var noe av det han fryktet mest. Som musiker har han utviklet en kraftig angst for ikke å være på hugget.

– Jeg har jo hatt fantom-oppringninger på turen. Å føle telefonen dirre uten at den er der en gang, eller å høre Facebook-plinget langt ut i ødemarka.

Pål beskriver det å komme til Trondheim og igjen skru på en telefon for første gang på over en måned som en av de største åpenbaringene på turen. Bortsett fra et par forfalte regninger, EM i fotball og et studium som gikk i vasken, var det nemlig ingenting Pål følte han hadde gått glipp av.

– Å skumme gjennom epost, Facebook og Instagram, og merke at ingenting viktig har skjedd. Det hadde jeg ikke sett for meg, og det overrasket meg at det ikke var noen ting som jeg angret på at jeg ikke hadde fått med meg.

– Vi trenger å kjenne på savn

Opplevelsen av Norge til fots har også gitt Pål et nytt bilde av hjemlandet. Underveis har han både overnattet på bondegårder, i hengekøye, under gapahuker og på luksushotell. Han har vært med å hente sauene inn fra beite, melket kyr og jobbet på Coop. I tillegg har han vandret med andre pilegrimer, og møtt folk fra både nord, sør, øst og vest.

– Verden virker så utrolig mye større når jeg ikke bare kan sette meg noen timer i en bil.

Å ha fått tid til å stifte slike bekjentskaper som han ellers nok aldri ville ha gjort, er noe Pål har satt utrolig stor pris på. Kun én dag på reisen følte han seg ensom, og det er noe han understreker at man har godt av.

– Selv de jeg er aller mest glad i trenger jeg å kunne savne, kunne være lang borte fra og eksistere uavhengig av.

Denne tematikken står Pål spesielt nært, og er noe han skrev om i låta «Savne deg», i samarbeid med Nynorsk kultursentrum rett før han begynte på pilegrimsleden.

– Det er litt tabu å si til de man er glad i at jeg trenger å være meg selv. Særlig i parforhold er det mange som finner seg en kjæreste og forsvinner. Fra den dagen er de ikke én person lenger, men en halv.

Han mener mennesker har en tilbøyelighet til å gå inn i denne typen forhold. Det er noe han selv vet at han ikke har godt av.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">SURREALISTISK</span>: På kort tid har opplevelsene og de personlige åpenbaringene vært mange.
SURREALISTISK: På kort tid har opplevelsene og de personlige åpenbaringene vært mange.

Fra misjonerende ateist til åpne dører

I tillegg til å tre ut av den digitale verden og utfordre kroppens terskler for å røre på seg, har det også vært en religiøs reise. Pål forteller at han har satt pris på å kunne ha tiden til å sette seg inn i og prøve å forstå hva som egentlig ligger bak barndomstroen han forkastet da han ble konfirmert.

– Det er noe interessant i det å aldri lukke dørene for hva som kan finnes, for hva som kan være og for hva som kan fungere.

Olavsfest utfordret med et bestillingsverk som skulle skrives på reisen. En salme inspirert av tematikken for årets Olavsfest: rettferdighet. Som en tidligere misjonerende ateist har både den religiøse reisen og dette bestillingsverket vært en skummel og spennende utfordring for Pål.

– En salme er jo vanskelig å definere i utgangspunktet, men jeg tok en råsjanse på at å besøke så og si alle kirkene på veien, snakke med de fleste prestene og lese hele Bibelen, i tillegg til at jeg kan å skrive, ville gjøre at det gikk fint.

Om det har gått bra tør han ikke svare på, men responsen så langt har vært positiv. Å føle seg uegnet er derimot ikke en ukjent følelse for musikeren.

– Jeg kjenner nesten ingen artister på mitt nivå eller i min omgangskrets som ikke våkner opp hver eneste dag og tenker «faen, jeg skulle jobbet på Circle K».

Selv om det er vanskelig å noensinne vite om man er den rette personen for noe, må man til slutt bare svelge usikkerheten, gjøre jobben og ta til takke med responsen man får. Salmen som ble til på reisen fikk navnet «Midt i blant oss», og henter inspirasjon fra den delen av Bibelen Pål mener er viktigst å ta med seg.

– Etter å ha lest hele greia, er det fremdeles slik at jeg synes mesteparten er tull, og det må være lov å si. Derimot er det masse i evangeliene om Jesus som jeg synes er dritkult.

Prestene Pål har snakket med på reisen beskrev Jesus som en kompromissløs idealist, og en person som tok konsekvensen av å følge sine egne verdier. Da han selv satt og leste og tolket, bet Pål seg spesielt merke i Jesus sin forklaring av himmelriket. Jesus blir utfordret på hva himmelriket er, og svarer, som han ofte gjorde, i gåter. Han forklarer det som at Guds rike aldri kommer til å være et sted du kan peke på. Det kommer til å oppstå midt i blant oss.

– Etter å ha lest hele lefsa og gjort opp mine tanker, så synes jeg fremdeles det er fint å kunne tenke at en så veltenkt mann som Jesus fra Nasaret har sagt at himmelriket er noe vi skaper mellom oss.

Pål forklarer at det altså ikke er snakk om en himmel eller et helvete, men at Guds rike er noe som oppstår i oss og mellom oss. Og det har han, og vil han selv framover, hente stor inspirasjon og drivkraft fra.

– Det eneste konkrete jeg har klart å finne om himmelen slik Jesus forklarer det er at den er her, sier Pål og peker på hjertet sitt. Hvis vi vil.

Tidenes antiklimaks

Etter det Pål beskriver som en krasjlandning på åpent hav, har det å komme fram til Trondheim vært tidenes antiklimaks.

– Jeg tror de fleste får forskjellige typer sjokk langs veien. Kroppen er ett av dem, ensomheten er ett, og så er det jo et slag i trynet når du innser at det nærmer seg slutten. Det å komme fram har rett og slett vært den tyngste delen.

Da Pål ankom Nidarosdomen innså Pål at man aldri egentlig kommer fram. Det vil alltid være nye plasser å utforske, andre ruter å ta. I den sammenheng har reisen blitt som en metafor for livet.

– Vi har en begynnelse og vi har en slutt. Vi vet ikke helt hva som skjer i mellom, men vi står i hvert fall delvis frie til å bestemme oss for hva vi vil prøve å få til. Og det er tid og rom for å ombestemme seg, snu og følge nye merker.

Selv om neste reise ikke nødvendigvis trenger å være en spirituell, religiøs vandring, eller å gå fra Oslo til Trondheim med gitar på ryggen, er det definitivt noe Pål kunne tenkt seg å gjøre igjen.

– Spesielt det å være alene, leve i nuet og være åpen for inntrykk er noe jeg gjerne vil kjenne mer på.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">REFLEKSJON</span>: Reisen til Trondheim kunne være ensom til tider, men det mener Pål at han har godt av.
REFLEKSJON: Reisen til Trondheim kunne være ensom til tider, men det mener Pål at han har godt av.

Dalai Lama og en mektig imponerende larve

Pål forteller at det er kun én annen person han har møtt i sitt liv som han følte levde som en ekte pilegrim. Da Dalai Lama var i Oslo for noen år siden, fikk Pål og noen andre som spilte være med på en leksjon med den spirituelle læremesteren. Det skulle derimot ta tid å få denne leksjonen, for Dalai Lama hadde ingen planer om å holde seg til tidsskjemaet.

– Han kom tre og en halv time for sent. Om det hadde vært statsministeren i Norge hadde man jo hatt en svart limousin med vakter som holdt tidskjemaet på sekundet, men med Dalai Lama var det mer sånn «vi tar det som det kommer»-følelse over det hele.

At Dalai Lama har skjønt noe vi andre ikke har fått med oss, er Pål skråsikker på, selv om han selv også ble mektig sur for at noen kastet bort tiden hans. Spesielt vi nordmenn har en tendens til å være utålmodige, og ikke ta oss tid til å bare eksistere, mener han. Pål forteller om en spesiell dag på reisen, hvor han tok seg tid til nettopp dette.

– Et sted i Gudbrandsdalen var det en larve som drev og krabbet over veien. Vanligvis hadde jeg registrert at det var en larve, og gått videre, kanskje berget den fra å bli overkjørt av alle trailerne. Nå la jeg meg derimot ned med hodet på asfalten, og betraktet dette skapelsens vidunder i all sin hårete prakt.

Minnet er et av de vakreste øyeblikkene Pål har med seg fra turen.

– Ingen kinofilm kan overgå hvor vakkert dette var.

Pål observerte larven hele dens vandring over asfalten, før han til slutt måtte videre.

– Eller det var jo ikke jeg som måtte videre, det var larven. Den hadde dårlig tid.

<strong>EKSISTENS</strong>: I følge Moddi kan nordmenn være dårlige til å ta seg tid til å bare eksistere.
EKSISTENS: I følge Moddi kan nordmenn være dårlige til å ta seg tid til å bare eksistere.

Reisen videre

Selv om reisen for Pål som nevnt aldri egentlig tar slutt, retter han nå blikket mot veien videre som blant annet innebærer Europa-turné og et nytt album.

– Jeg brukte koronapausen på å spille inn et nytt album som egentlig bare ligger og gjærer.

Albumet har fått navnet Bråtebrann og er skrevet på norsk. Flere av de tidligere låtene til Pål er skrevet på engelsk. Han forklarer at det kommer av hvor i livet han var da han skrev dem.

– Akkurat nå passer livet mitt bedre på norsk. Jeg hadde en periode hvor jeg søkte mye utover og gikk internasjonale miljøstudier i lag med folk fra fire forskjellige kontinenter. Så da var hverdagsspråket mitt i stor grad engelsk.

Nå har Pål flyttet hjem til Senja, og han beskriver det å se en ny generasjon vokse opp i samme multemyr som han selv som en nødvendig grunn til nå å produsere norskt materiale.

– Jeg har et behov for å skrive til dem.

Det er derimot ikke lenge til Pål igjen søker utover. I høst skal han etter planen ut på togturne i både Tyskland og Nederland. For mange hadde en tur ut av landet vært ekstremt etterlengtet etter det siste året, men for Pål er det ikke lenge siden sist.

– Jeg har vært utrolig heldig i koronaens bingo.

I 2020 fikk nemlig gladgutten fra Senja hele tre europaturnéer. Pål tar dog ikke lett på det, og understreker at vi i Norge må huske hvor heldige vi har vært.

– Jeg merker at om vi i Norge er sugne etter konserter og kultur, så er tyskere og nederlendere fullstendig desperate.

Pål ser med gru på hva pandemien har gjort for kollegaene sine i Europa, hvor de så og si alle som én har gått personlig konkurs.

– Så jeg tror det skal bli utrolig godt å komme seg ut på tur igjen, og spille på plasser hvor det ikke har vært så mye musikk i det siste.

Legenden om de barbeinte konsertene

Helt på tampen tar vi en prat om hvorfor Pål er kjent for å spille barbeint på konsert.

– Måtte du ødelegge hele intervjuet? Nei, nå går jeg, sier Pål med et smil og ler.

For helt til slutt slår han legenden død en gang for alle.

– Jeg gjør jo faktisk som oftest ikke det. Jeg gjorde det noen få konserter for ti år siden, og dermed tror folk at jeg gjør det.

Når Pål blir spurt om hvorfor han gjorde det, svarer han kort.

– Hvis du ikke vet svaret på det, så må du prøve det selv.

Fem kjappe

1. Favorittårstid?

– Vinter. Eller, unnskyld, mørketid.

2. Favorittplass i verden å være?

– Her og nå.

3. Beste konsertminne?

– Turboneger på Rock mot rus i 2005. Uten tvil.

4. Favorittfilm?

Babel. Jeg har sett den sikkert 10 ganger, og blir på gråten av å tenke på soundtracket. I låtene mine hører du veldig mye Babel, da det er en av filmene jeg har latt meg inspirere mest av noen sinne.

5. Drømmeartist eller band, levende eller død, å jobbe sammen med?

– Jeg har jobbet med nesten så og si alle jeg har drømt om, men jeg svarer 9 Grader Nord, jeg.