Praksisordning plasserer studenter i økonomisk spenning

Flere studenter påpeker at økonomisk stress er et reelt problem de kjenner på til stadighet, og noen må ta fra sparekontoen for å dekke utgiftene. De føler det er lite handlingsfrihet når instituttet legger til rette for praksis med begrenset økonomisk støtte og plassering i distriktet. 

– Et sårt tema 

─ Det går jo ut over økonomien din. Det er penger som du egentlig ikke har som student. Jeg vet det har vært utfordrende for mange, sier Lina Tungodden.

 Hun fullførte sin bachelor i barnevernspedagogikk ved NTNU i fjor. Hovedpraksisen varte i fire måneder, og den første økonomiske hjelpen hun fikk fra instituttet, kom ikke før to måneder ut i praksisen. Den andre fikk hun i januar. 

– Det forutsatte at du selv hadde penger på konto til å dekke det. Du fikk ikke pengene tilbake før du hadde bevist at du hadde betalt husleie for de månedene. 

Den vanlige praksisen studentene har opplevd, er at de får kompensasjon for reise- og boutgifter først etter praksisoppholdet. Dette betyr at de fleste studenter i denne typen praksisopphold må dekke husleie for minst to måneder. I tillegg forventes det også at studentene finner det billigste reise- og boalternativet i praksiskommunen.

Denne opplevelsen hadde også sykepleiestudentene Johanne Aresdatter Haakestad og Oddbjørg Høwe, som begge fikk sin første praksis i Bjugn.

─ Økonomi er et sårt tema for mange. Det er ikke sikkert at alle vil innrømme at de sliter med det, sier Haakestad. 

De måtte bruke penger fra sparekontoen for å betale husleie både i Trondheim og på praksisstedet. Praksisen strakk seg over tre måneder, noe som resulterte i utgifter på 12 000 kroner for bolig. De fikk bare dekket 10 000 kroner fra instituttet. 

─ For min del gikk det fint å legge ut, men det var fordi jeg hadde økonomien til å gjøre det. Det er det ikke alle som har, sier Haakestad.

Ufrivillig flytting fra valgt studieby

Lina ble plassert i Rørvik, en svært liten by fem timer unna Trondheim. Her var hun alene gjennom praksisens fire måneder. 

─ Jeg var ikke veldig fornøyd da jeg fikk plassen. Jeg ble plassert helt alene på et sted jeg ikke hadde kjennskap til, fortsetter hun. 

Hun uttrykker at praksisplassen var fin, og at hun ble godt ivaretatt da hun kom frem, selv om det var slitsomt å måtte flytte. 

Barnevernstudentene ble tilfeldig plassert i praksis, men det var mulighet for studenter fra Trøndelag å søke seg til sine hjemkommuner, slik at det ble lettere å ordne seg bosted. Tungodden er derimot fra Bergen og ble plassert tilfeldig. Da hun uttrykte bekymringer om vansker med å finne boplass overfor instituttet, fikk hun svar at dette var en utfordring hun som fremtidig barnevernspedagog måtte lære seg å overkomme. 

─ Det gjør jo at man føler seg veldig overlatt til seg selv, sier Tungodden. 

Å søke seg til en studieby er ikke alltid så rett frem som man først tror. For sykepleiestudentene er det fem praksisperioder på tre år, og man kan risikere å måtte flytte to ganger i forbindelse med praksis. Høwe og Haakestad måtte flytte allerede på sitt andre semester. 

─ Når man får beskjed om at man må flytte, er det ikke nødvendigvis selve praksisstedet man reagerer på, for man kan jo trives der. Det er utfordringene som kommer med det å bli plassert utenfor studiebyen sin man reagerer på, sier Haakestad. 

Selv om jentene likte selve praksisplassen, møtte de utfordringer med å finne bolig og dekke utgiftene det medfører. 

Når man er plassert i distriktet, får man kun dekket reisekostnader til og fra praksisstedet én gang i løpet av perioden. For Oddbjørg og Johanne ble det dyrt, da de ofte dro tilbake til Trondheim i helgene for å ta del i livet de hadde etablert der. 

─ Vi har jo søkt oss til et studium i Trondheim og har livene våre her. Da vil man kanskje ikke være langt unna livet sitt i åtte uker i strekk, supplerer Høwe. 

LES OGSÅ: – Så lenge det er lovlig, er det greit.

Måtte dele dobbeltseng med fremmed 

Den ferdigutdannede grunnskolelæreren Vilde Malmin hadde derimot en god opplevelse gjennom sine praksisopphold på Frøya og Rindalen. Hun forteller om positive opplevelser, og hun var fornøyd med både praksisopplegget og boforholdene. 

─ Jeg var heldig fordi skolene jeg jobbet på, var veldig opptatt av å ivareta studentene. De fikset blant annet bolig for oss, noe som hjalp veldig, forteller hun.

Det var imidlertid en utfordring med lite forutsigbarhet. 

─ Vi fikk som oftest vite om praksisstedet først to uker i forveien. Dette gjorde det vanskelig å gjøre de nødvendige forberedelsene, som å finne bolig. Det er én ting om man skal vekk én uke, men praksisen varer i fem uker, og studenten må flytte hele livet sitt, sier Malmin.

Malmin er klar på at instituttet kunne ha vært mer i forkant. 

─ Man vet jo at praksisen skjer hvert år, så det er rart at informasjonen alltid kommer så sent. Det er alltid i siste liten.

Videre forteller hun at ikke alle fikk like god hjelp med sitt praksisopphold når det kom til bolig. 

─ Mange slet med å finne boplass og syntes det var kjipt. Flere måtte fikse campinghytter eller lignende ting. 

Malmin forklarer at mange av medstudentene ble boende på små steder, ofte sammen med fremmede og under stusselige forhold.

─ Jeg vet om flere som delte dobbeltseng med folk de ikke kjente. Det var et fåtall, men det skjedde. Dette er med på å gi en usikkerhet inn i praksis som er unødvendig.

Ensomhet og mangel på oppfølging

For barnevernspedagogene hadde instituttet uttrykt at de skulle lage et sosialt og faglig forum for dem i praksis utenfor Trondheim. Dette ble ikke fulgt opp. Tungodden uttrykker at flere studenter savnet oppfølging, og at mange opplevde det som utfordrende.

─ Man står jo helt alene, og det er ikke alltid lett å være så langt borte. Spesielt med tanke på den type saker som vi håndterer. Når man ikke har noen å støtte seg på eller snakke med, blir det fort utfordrende, sier Tungodden. 

Tungodden fikk bare ett digitalt praksisbesøk, selv om det var planlagt flere. 

─ Jeg klarte meg, men for mange er det utfordrende å være så isolert, understreker hun.

Ulik praksis ved fakultetene

Lennart Jølle, prodekan for utdanning ved Fakultet for samfunns- og utdanningsvitenskap ved NTNU, anerkjenner at praksisplassering for studenter er en komplisert sak. 

 ─ Vi forstår at det er en utfordring, og det er jo ikke en ny problemstilling, sier Jølle. 

Han poengterer at NTNUs mulighet for kontroll er begrenset ettersom studiene ved fakultetet ligger under ulike statlig styrte praksis- og tilskuddsordninger. Dette vil si at det er vanskelig å kunne hjelpe studentene økonomisk i starten av praksisperioden. 

─ Vi har nylig opprettet et praksisforum som består av folk fra studieseksjonen på fakultetet og administrativt ansvarlige for praksis ved instituttene som har profesjonsutdanninger. Her vil også studentene kunne delta, forklarer Jølle.

Jølle understreker at de er ute etter mer innsikt i studentenes erfaringer med praksisordningene. 

─ Det er ulike opplevelser av praksisordningene som vi ikke nødvendigvis er kjent med, innrømmer han.

 Han legger til at bedre kunnskap rundt dette vil kunne hjelpe instituttene å gjøre nødvendige forbedringer.

Prodekan for utdanning Toril Forbord ved Fakultetet for medisin og helsevitenskap forteller at fakultetet har et felles ønske om å få til så gode praksisopphold som mulig, både når det gjelder bolig, reise, læringsutbytte, god veiledning og gode opplevelser. 

─ Det er beklagelig om studentene føler seg overlatt til seg selv. Vi ønsker selvfølgelig ikke at de skal føle det sånn, men alle studenter følger de samme retningslinjene. 

Hun uttrykker at fakultetet har et tett samarbeid med studenttillitsvalgte for å få studentenes meninger inn i diskusjonene om deres utdanning. 

─ Fakultetet har gjort endringer slik at studenter kan søke om tidlig utbetaling som et alternativ til å få beløpet i etterkant, slik at de ikke må legge ut store summer, sier Forbord. 

Instituttene oppfordrer også kommunene som tilbyr praksisplasser til å være behjelpelige med informasjon om boliger, og dette videreformidles til studentene. 

LES OGSÅ: NTNUs kåthet for Gløshaugen hjelper kun dem selv.

Kan man påvirke plasseringen? 

På sykepleiestudiet gjennomføres praksisplassfordelingen med et kølappsystem, hvor den plassen man får i rekken, påvirker plasseringen. Haakestad og Høwe hadde listeplass over 200 og fikk dermed praksisplasser langt unna. Jentene beskriver livet på praksisstedet som blandet. De fant noen trivelige aktiviteter for å fylle dagene, men studentboligen manglet fellesområder og hadde skadedyrproblemer. 

Studentene kan gjøre lite for å påvirke hvor man blir plassert i praksis, og det er ofte strenge krav for å kunne få bli i byen. Praksisplass i Trondheim krever ofte at man har omsorg for barn under seks år, eller at man er i behandling for fysisk eller psykisk sykdom. Høythengende verv kan også telle som gyldig grunn til å ikke bli plassert i praksis utenfor trondheimsområdet, men dette gjelder ikke alle. 

─ Jeg har et høyt verv i UKA som kan stilles på lik linje med høye verv i NTNU, men det er en organisasjon utenfor NTNU, så da får man ingen særplass, forteller Høwe.

Hva kan fakultetet gjøre? 

Alle studentene påpeker at både instituttet og praksisplassene er klar over at praksis skjer hvert år, og at et bedre samarbeid kunne gjort det å få bolig til en lettere affære. Å få leie dekket fra starten av kunne også skapt en stor økonomisk lettelse for studentene. 

─ Det bør jo kunne være mulig å vise til signert kontrakt i starten av praksis. En kontrakt viser jo til at vi har bundet oss til å betale, så jeg ser ikke hvorfor vi ikke kan få hjelp før praksisen og ikke bare etter, sier Tungodden. 

Malmin tror at mer forutsigbarhet samt flere faste avtaler om bolig med praksisstedene kunne gjøre det bedre for studentene.

─ NTNU må være tidligere ute med informasjon. De burde få klar en oversikt over praksisplasser i god tid, i hvert fall for dem som må ut av trondheimsområdet. Det bør også varieres mer på hvem som blir sendt ut til perifere områder, slik at ikke de samme studentene blir sendt ut på nytt og på nytt. For dette skjer, inkludert med meg, sier Malmin. 

Tips fra én praksisstudent til en annen 

1. Snakk med de studentene som var på praksisplassen før deg og med instituttet. De har nok forståelse for at det er ulike ordninger på praksisplassene, og de tenker kanskje ikke helt over de utfordringene man kan stå i. 

2. Kontakt praksisskolen eller praksislæreren. Disse har sannsynligvis erfaring fra tidligere opphold og kan gi deg verdifull informasjon.

3. Det kan være utfordrende om man havner på et sted man ikke ønsker å være, men forsøk å finne de positive sidene i situasjonen. Tenk på at det kun er en midlertidig fase i livet ditt.

4. Vær åpen for å stifte nye bekjentskaper. Dette kan utgjøre stor forskjell i opplevelsen av praksisoppholdet, og hvem vet – kanskje du får en god venn for livet?

LES OGSÅ: – Må jobbe for å få det til å gå rundt.