Kommentar

Psykisk helsevern motarbeider sine pasienter og seg selv

Vi må bli like flinke på å ta mennesker seriøst når de sier de trenger hjelp, og å følge opp etter det har blitt sagt.

Publisert

De siste årene har jeg sett en økende grad av kampanjer, gjennom mental helse Norge som fronter budskapet «å spørre om hjelp» eller «snakk om selvmordstanker». Som viser til en større åpenhet i samfunnet. Åpenhet for eksempel i media er bra, men kan ikke alene ivareta det norske folk sin psykiske helse. At slike tema er vanskelig å snakke om er ikke en sannhet for alle, men naturlig for de fleste. Det som er personlig og ikke preget av medgang er vanskelig å snakke om fordi det innebærer en stor sårbarhet og med det en risiko.

Selvmordstanker er ofte et av utgangspunktene for å vurdere alvorlighetsgraden hos et menneske som kommer til fastlegen for å be om hjelp. Selvmordstanker er alvorlig og det krever en rask hjelp. Likevel blir det å legge for stor vekt på selvmordstanker når man skal kartlegge graden av psykiske utfordringer til mennesker som har spurt om hjelp, en selvmotsigelse. Det er fordi kampanjene ofte understreker at hjelpen skal bes om tidlig. Det er i de fleste tilfeller mange steg før selvmordstankene. Å ta mennesker som aldri har vært i kontakt med psykisk helsevern før seriøst, er med på å legge grunnlaget for en god livskvalitet. Forebygging kan forhindre at de som har vært der før skal få det enda verre en annen gang og burde derfor være en prioritet.

For mange vil det være naturlig å ta kontakt med fastlegen. Derfor er det ekstremt viktig at dette møtet foregår på best mulig måte. Det er en sårbar situasjon hvor det er avgjørende at fastleger har fått grundig innføring i hvordan slike tilfeller skal håndteres. Blant annet fordi det kan være vanskelig å bli henvist til psykolog og oppleve lang venteliste, eller som mange erfarer: uten en henvisning.

Jeg har hørt flere historier av venner og i media som forteller om utfordringer i første møte hos fastlegen. Dette er et eksempel. En venn av meg fortalte at h*n begynte å slite med psyken på en måte som opplevdes vanskeligere enn tidligere. Vonde tanker, ustabilt humør, destruktive vaner og liten tro på seg selv var blitt en del av hverdagen. H*n fortalte om vansker som i stor grad senker livskvaliteten. Etter lengre tid tok h*n kontakt med fastlegen og fortalte om dette. Fastlegen begynte umiddelbart å spørre om selvmordstanker. Dette kom helt uforventet og h*n opplevde det vanskelig å fortsette samtalen i fare for å bli ytterligere feiltolket. Fastlegen endte opp med å gi et nummer til akutt psykiatrisk på nærmeste DPS. H*n gikk ut fra legekontoret misforstått og med en følelse av å ikke ha fått den støtten og hjelpen h*n håpet og trodde fantes. Akutt linjer har uten tvil en viktig funksjon, og man skal ikke tvile på at det har reddet liv, men er det første sted man skal henvise noen til? Jeg mener historier som dette illustrerer hvor vanskelig det kan oppleves å spørre om hjelp, da veiledningen og oppfølgingen kan føles skremmende og fremmed.

Etter egen erfaring i offentlig psykisk helsevern og i samtaler med andre, er den generelle konsensus at flere friskmeldes for tidlig. For meg som har hatt problemer som har kommet og gått over flere år opplever jeg det som frustrerende å bli skrevet ut gang på gang. Over seks år var det aldri et tema å finne et stabilt tilbud og dermed ble mye mistet i runder av fastlegetimer med ny- henvisning, venteliste, psykolog, utredning og diagnose. Hver gang føltes en friskmelding brå og forhastet. Terapi tar tid og krever at man tar seg selv seriøst og vet sin egen verdi. Jeg er sørgerlig klar over at man i det offentlige har en knapp tidsfrist å operere med. Om målet er å friskmelde flest mulig på kort tid vil det grundige arbeidet forsvinne. I denne prosessen taper pasienter, psykologer og samfunnet. Dette kan, som med mangelen på veiledning hos fastlege føre til en usikkerhet i egen verdi, noe som jeg mener innebærer en stor risiko. De som har vært så heldig å bli prioritert og tatt på alvor, er ofte blitt møtt med flinke kompetente mennesker som har tidspress for å friskmelde flest mulig. Jeg har selv opplevd prosessen forhastet og tilrettelagt et skjema og en prosedyre som var vanskelig å løsrive seg fra.

For hva skal man tro i møte med et system som er laget for å hjelpe deg men noen ganger oppleves som det jobber mot deg? Eller i et samfunn som hyller åpne mennesker og sier den psykiske- og fysiske helsen er like viktig, samtidig som systemet må bruke midlene sine på akutte tilfeller. Det er en stor selvmotsigelse i graden av åpenhet man ser i media, spesielt hos profilerte mennesker og frykten vanlige mennesker føler på i møte med åpenhet. Blant annet i arbeidslivet. Selvmotsigelser preger hele prosessen fra åpenhet i media, å spørre om hjelp tidlig og den hjelpen som gis i systemet.

Kjære deg som sliter med å spørre om hjelp, vit at det viktigste og vanskeligste trenger ikke å være å spørre om hjelp men å stå opp for seg selv hele veien. Jeg tror det er viktig å ikke føle presset på å bli ´frisk´ men å gjøre friske ting. Tålmodighet og troen på at du fortjener det beste kan være like hjelpsomt som en friskmelding. Å fortelle mennesker at de må være sårbare og tørre å spørre om hjelp, innebærer et ansvar hvor man er der for å ta ordentlig imot. Jeg mener det å investere i offentlig psykisk helsevern for å muliggjøre forebygging kan være avgjørende. Om terskelen for å spørre om hjelp skal være lav må også terskelen for å tilby god hjelp være lav.

Skriv til oss:

Ønsker du å ytre deg i Under Dusken?

Send ditt innlegg til [email protected]

Retningslinjer for debattinnlegg finner du her.