Samfundet-safari: -Yo, er det noe liiiiv her
Vi har vært på Samfundet for å sjekke ut musikk i helgen, og du vil ikke tro hva som skjedde. Følgende er et semi-seriøst essay av musikkredaksjonen på Samfundet-safari.
Blåmuggost-tapere, eksamenskrystall og litt musikkquiz
Med Phoebe Bridgers durende i hodetelefonene mine trasker jeg gjennom en forsinket, vårlig snøstorm for å rekke fredagens musikkquiz på Edgar. Min venn, og det nærmeste du kommer en profesjonell musikkquiz- på-Edgar-deltaker, har advart meg om å være tidlig ute da bordene vanligvis fylles opp allerede kvarteret før. Uten store problemer får vi samlet sammen et lag.
Vi er alle klare for å skvise ut elementær kunnskap om boyband fra 2012, 80-tallets listepop, de feteste hiphop- utgivelsene og spørsmål om en eller annen jazzkomponist bak en stumfilm fra for lenge, lenge siden som ingen kan svaret på. Bortsett fra vennen min da.
Spellemannominasjonene som ble annonsert samme dag blir fort et naturlig tema rundt bordet i pausene mellom de ulike quizkategoriene. «Er det egentlig nødvendig å gi Karpe såpass mange nominasjoner?» «Ary bør stikke av med elektronika-prisen».
Selv er jeg kjent under navnet «femiheksa» for å være hun som alltid må spørre om hvorfor ingen kvinner blir nominert i musikkprisutdelinger. Men helt ærlig da, har juryen glemt dem? Apropos heks så kan datateknologi-student, Hans, fra laget mitt fortelle at han under eksamen brukte en krystall av typen Malakitt for å få gode resultater, som nå leies ut til medelever. Hot tip!
Vi ender, utrolig nok, opp med å vinne musikkquizen, og frekk nok som jeg er velger jeg å intervjue taperlaget om hvordan de har klart å oppnå kun tre poeng.
Den umiddelbare tanken som slår meg er at dette sikkert er en vennegjeng uten de største musikkunnskapene som var mest gira på hyggelig stemning og pils. Det som derimot møter meg er deler av bandet som skal spille på Knaus senere på kvelden, Rossmann, inkludert en meget god synthist fra blant annet Drongo og Skaar.
Laget med navnet «Lintbåten 5» går for en taktikk hvor de først går rett i strupen og anklager oss for juks, før de skylder på at de måtte spise opp blåmuggost-burgeren på Lyche og dermed kom etter quizen hadde startet. I tillegg hadde de ikke skjønt at arket med coverart faktisk skulle fylles inn, og de lover oss at de er bedre til å spille instrumenter.
Plusspoeng: pausemusikken og generell aura er bra. Muligens fordi Hans har på seg en krystall.
Minuspoeng: plastkopper før klokk- en ti, det er et nei fra meg. På vei fra Edgar til Storsalen spør jeg et drevet Samf-medlem om hvorfor det lukter helt sykt taco i gangene. Det er tydeligvis et dumt spørsmål. De på jobb må jo selvsagt få taco, og jeg tar meg friheten til å spørre om oppskriften på denne.
Tacokjøtt, litt våte tomater, ost til topping som ikke egentlig er ekte ost, salat: type isberg, veldig, veldig mye løk. Rød. Tortillachips, rømme, first price lefser og agurk om du er heldig. Paprika? Uvisst.
Jeg lurer også på om personen kan gi en shoutout til Under Dusken på samband, men det er visstnok en regel om at de ikke får tulle. Ikke noe «yo, er det noe liiiiv her» der altså.
Omsider finner jeg frem til Storsalen for å se det som etter min mening er en av de kuleste bookingene på Samfundet i år, nemlig Fieh.
- Malin Isabel Disco Guleng
LES OGSÅ: Nytt artistslipp lover pangstart på UKA.
Bursdagsfeiring a la spacecowboy og ananas
Fredagens Storsal-konsert kunne skilte med ingen ringere enn Fieh med support fra Tromsø-bandet A Million Pineapples. Fra dørene åpner og til Fieh inntar scenen har det gått en time og tre kvarter. Hva som skyldes denne forsinkelsen forblir kun ren spekulasjon. Det var tross alt veldig glatte veier og samtlige bussholdeplasser var stengt. Hadde Fieh sjekket inn på Berg Studentby og ikke funnet veien ned til Samfundet? Eller var det kanskje fredag kvelds uvær som bød på vanskelige landingsforhold for romfartøy på Tyholt-tårnet? Det kan kun være sistnevnte, for omsider trer vokalist Sofie Tollefsbøl aka spacecowboy ut på scenen.
Konsertens store blikkfang under konsertens første halvdel er og forblir vokalist Sofie Tollefsbøls glitrende cowboyhatt. Med tilhørende girlandere som skygger for ansiktet tilfører den konserten en god dose mystikk. Fieh er verken Miles Davis eller Erykah Badu. Likevel må jeg krype til korset og innrømme at kveldens opptreden gjør opp for ventetiden.
Fieh er nemlig et band som når et nytt nivå live. Her sys både tidligere og nye låter sammen i et liveshow som er til de grader gjennomført. Det er snørt sammen gjennom frekke rytmiske vendinger og improvisasjon. Det er rett og slett en kraftmarkering i måten Fieh makter å geleide publikum gjennom denne fredagskvelden.
Det er ikke så mange alternative band i Norge som kan skilte med en like tykk portefølje av fengende musikk som det Fieh har. Konserten blir en hitparade på over en time. Ved hjelp av enkle koreografier og uslåelig innlevelse slynger Fieh oss gjennom 75 minutter musikk til trampeklapp, lassokast og vrikkende hofter. Kvelden byr også på en del pusterom blant annet i klassiske «Brain» som fremføres i en nydelig rubato-versjon, mye takket være Solveig Wang på bassklarinett.
Festen er ikke over, det er kake igjen! Det har blitt midnatt, men Fieh ser ikke ut til å ha dårlig tid. Fredagens konsert blir nemlig en stor feiring. Det har gått hardt for seg, og seks strenger er blitt fem.
Konserten er over og det ekstatiske publikumet har fått sitt dryss intergalaktisk kruttstøv og sendes ridene ut i igjen til Trondheims ulene vindkast.
- Simen Almaas
Jakten på den forsvunne, gode musikken
Det går dessverre bare nedover. Etter konserten i Storsalen bestemmer jeg meg for å sjekke ut hva de forskjellige rommene på huset har å by på av musikk og det blir muligens verdens raskeste runde. Her er det kanskje verdt å nevne at jeg 1) ikke er veldig bevandret på Samfundet, og 2) er litt for glad i det som min venn Magnus fra hiphop-programmet Feber i Radio Revolt ville omtalt som «heilt forbanna generisk, mid gitarmusikk».
Det ligger kanskje i tarotkortene mine at første stopp på Bodegaen ikke er stedet for meg, men jeg tar likevel turen. Klynget sammen i midten av rommet, i noe som ved første øyekast minner meg om et bur i en dyrehage innrammet av strippestenger, er det full fest med en helt sinnsyk remix av en låt jeg ikke har hørt og klassisk pumpende-knyttneve-i-luften-dans.
Flashbacks fra russetiden sender meg fort videre og jeg henger meg på en målrettet gjeng. Slik ender jeg opp på Klubben hvor det er stappfullt av folk som virker mer enn fornøyd med at det spilles musikk som høres mistenkelig likt ut en Worlds Best Sing
Along Songs spilleliste. I et siste håpløst forsøk på god musikkjournalistikk spør jeg en siggende Sesam-kokk utenfor huset om hva favorittsangen hans er for tiden, men han bare gir meg et kort «what» og jeg tar hintet. Omsider retter meg og Phoebe Bridgers snuten hjemover.
- Malin Isabel Disco Guleng
Billiard og Björk på Strossa
Hver fredag arrangerer Samfundet vinylfredag på Strossa. Da tar en gjest med et album de får muligheten til å spille fra start til slutt. Denne fredagen var det Inga sin tur å spille et album, og det var derfor Björks Vespertine som sto for tur. Jeg spør henne hvorfor hun har valgt dette albumet i dag.
- Jeg liker veldig godt Björk. Hun er en av mine favorittartister, og Vespertine er en av mine favorittalbum. Et annet poeng er at jeg synes det er viktig er at man spiller litt damer på vinylfredag, svarer hun.
Imens «It’s Not Up To You» spinner fyller Strossa seg sakte men sikkert opp. Albumets nedtonte stemning gir Strossa en rolig og intim stemning, noe som ikke alltid er normen på Samfundet. Inga sier at det er et album man kan legge mye følelser i. Det er optimistisk, sårt og litt erotisk.
Hva er den beste sangen på Vespertine spør jeg. Jeg tror det er «Cocoon» eller «Hidden Place» svarer hun. Vinylfredagene gir folk muligheten til å utforske ny musikk og tilfredsstille nysgjerrigheten. Inga mener at det er en flott ting at man kan dele musikk i omstendigheter hvor man vanligvis ikke hører så mye ny musikk: Björk i en bar er jo tross alt litt uvanlig. Det er noe vakkert over å se mennesker spille billiard imens «An Echo A Stain» durer i bakgrunnen.
- Mats Fosdahl
Knaustein Sunde
Kvelden avsluttes som vanlig med 23:59 på Knaus med Karmøy-artisten Rossmann. Det intime lokalet legger til rette for en svett, energirik og personlig konsert. Her har gjestene på Samfundet altså enda mer igjen å gi!
Rossmann byr på en på en blanding av tradisjonell folkemusikk og boogie- woogie-instrumentasjon, blandet med en god dose humor. Det er musikk jeg kunne spilt til min Wmorfar fra Jæren, men egner seg overraskende godt på Knaus. Mye tyder på at bandet til Rossmann bruker mer tid på å spille musikk enn å delta på musikkquiz.
Dagen derpå
Jeg ankommer Samfundet lørdag rundt halv elleve. Første destinasjon, Strossa. Her møtes jeg av Freddie Gibbs på lydanlegget. Planen var vel egentlig å sjekket ut musikken på hele bygget, men jeg synes fort det blir vanskelig å forlate Strossa når det spilles Griselda og annen god hip hop.
Jeg slår av en prat med DJ’en om diverse hip hop. Vi er begge enig om at Slowthai har sluppet en sterk utfordrer til årets album.
Når klokken nærmer seg 23.59 ser jeg meg nødt til å dra på Knaus. Her spiller JEZ_EBEL. Det er en utrolig behagelig opplevese, bortsett fra alle gangene publikum må bli hysjet på. Dette er en av få ganger knaus har hatt konsert med lukkede dører, dette med god grunn da konserten er veldig intim og rolig.
Konserten blir en forfriskende kontrast til mye annet på huset. Det var den helgen.
- Andreas Johnsen
