Treningsperspektiv kan også være stygge blikk

I vårens siste fysiske utgave av Under Dusken kan man lese om at få gutter møter på gruppetimene hos Sit. Her er et perspektiv fra en annen type gutt enn den saken har fokus på.

Simen Fostås Student ved NTNU

Publisert torsdag 27. april 2023 - 15:41 Sist oppdatert torsdag 27. april 2023 - 16:05

Jeg er her igjen for å snakke om noe av det som står mitt hjerte fjernest: Trening. Jeg gjør dette fordi jeg gjerne vil gi saken et perspektiv til. Jeg skal ikke påstå at jeg snakker på vegne av andre enn meg selv, men jeg mistenker at jeg potensielt representerer en hel gruppe.

I artikkelen fremstilles det som at gutter ikke deltar på gruppetimer fordi vi er redde for å danse, fordi vi tror vi ikke skal ha det gøy på trening eller fordi vi ikke tror den typen trening er relevant for målene vi har. Minst én av disse tre stemmer nok for mange, men jeg føler meg ikke truffet. Så er selvsagt spørsmålet: Hvorfor går ikke jeg på gruppetimer?

Skam. Frykt. Vonde følelser som sender meg rett tilbake til gymtimene på barne- og ungdomsskolen, da jeg ble herset med (tidvis også av lærerne) fordi jeg var tjukk. Det er jeg for så vidt fremdeles. Det er antakelig en sammenheng.

Og Olsen er absolutt inne på noe når han «teoretiserer med at kjønnsforskjellen har gjort at mange frykter å være den ene gutten som dukker opp». Problemet er bare at jeg ikke er redd for å være den eneste gutten. Jeg er redd for å være den som alle ser stygt på. Han som de veltrente jentene på sin tusende gruppetime ler av i garderoben etterpå. Får jeg vite om de gjør det? Sannsynligvis ikke. Er det en skummel tanke likevel? Definitivt.

Selvbildet mitt i treningstøy er så forsvinnende lavt at jeg knapt tør å se noen i øynene, av frykt for det nedlatende blikket jeg har fått så mange ganger, fordi vommen min henger utenfor linningen. Jeg prøver jo å gjøre noe med det, for faen! Det er derfor jeg løper her oppe på båndet. Det er derfor jeg forsøker å forbrenne flere kalorier enn jeg inntar. Jeg føler meg som en taper, selv når jeg gjør det som skal være «riktig».

Følgelig har jeg alltid på hodetelefoner. Jeg møter aldri blikk, og hvis apparatet jeg har tenkt til å bruke er opptatt, finnes det ikke baller nok i den menneskelige art til at jeg spør hvor mange sett vedkommende som bruker det, har igjen. Jeg forsøker så godt jeg kan å sperre meg inne i min egen boble, der jeg kan jobbe sakte, men sikkert mot mine egne mål i mitt eget tempo. Der slipper jeg i det minste å forholde meg til blikkene.

LES OGSÅ: Foreslo å kunne stemme hjemmefra - slik ble det ikke

Da er det som regel langt triveligere i saunaen etterpå, hvor jeg kan sitte med vommen langt nede på lårene og prate med andre gutter, som (vanligvis) ikke gir tegn til å dømme meg. De tre dagene i året saunaen verken er soppbefengt eller dørløs, selvsagt.

Nei, det er langt mer behagelig å gå i kjole og hvitt med en øl i hånden. Det antrekket er mye bedre til å jevne ut de estetiske forskjellene i folks magestørrelser og tilsier dessuten vanligvis at det er en slags type festlig anledning.