Smerz – Believer

Vill produksjon og døsige vokaler gjør Smerz' debutplate til en berg-og dalbane, både sonisk og i kvalitet.

Publisert Sist oppdatert

Den norske elektronika-duoen Smerz, bestående av Catharina Stoltenberg og Henriette Motzfeldt, har rukket å tiltrekke seg oppmerksomhet i det internasjonale indie-miljøet med to kritikerroste EP-er. På debutplata Believer søker duoen etter å utvikle sin spesielle og abstrakte form for elektronika og club-musikk. Dette resulterer i et meget spesielt album.

Først og fremst må produksjonenBeliever roses, for det man til tider blir presentert med av beats og rytmer er blant det råere man kan komme over. Tittelsporet «Believer» er et eksempel, som med sin ville åpning bestående av desorienterende perkusjon og bråkete synther griper fatt i lytteren på en ypperlig måte. Den kan likevel ikke måle seg med låten «Hester» i intensitet. Den oppleves nesten som voldelig, en eskalerende instrumental som med breakbeats og synthstabs gyver løs på ørekanalene våre, på den beste mulige måten.

LES OGSÅ: Samfundet ønsker å endre medlemsparagrafen

Et annet viktig aspekt er at disse voldsomme partiene kompenseres med strykere, hvor intensiteten senkes og man får pusterom. Alt virker å trekke seg tilbake i disse punktene, som på det avsluttende minuttet på «Hester», der mørbankingen erstattes av atmosfæriske og omsluttende strykere, som om låten vet at ørene dine trengte en pause etter alt det foregående. På låter som «Rain» har strykerne også en mer grunnleggende sentral rolle, som sammenflettes med de mer rene elektronika-elementene på en unik måte.

Problemene Believer sliter med har stort sett ingenting å gjøre med produksjonen, men heller vokalene. Ofte, som på både «Rain» og «Believer», legger Smerz til mumlende og stønnende vokaler som framføres som en slags rapping. Antakelig er det for å skape en tåkete stemning, men altfor ofte framstår de heller som søvnige og uinspirerte, med låtskriving som også kan virke slurvete gjennomført. Det drar for ofte intensitet og tempo ned, og albumet mister sitt momentum.

Believer påvirkes frustrerende nok en del av de dølle vokalene. Det er langt lettere å sette pris på albumets spennende produksjon enn det er å nyte albumet som helhet. Likevel er det mange lovende tegn på debutplaten, og mang en grunn til å vente spent på neste steg i utviklingen for Smerz.

SATIRE: Bak fasaden til Melodi Grand Prix