Satire:

Bak fasaden til Melodi Grand Prix

En redegjørelse for hva Norges største låtskrivingskonkurranse egentlig er.

Publisert

Norges befolkning har et sårt behov for underholdning. Om det ikke var tydelig før pandemien, ble det hvert fall det for noen måneder siden da alle plutselig var glupsk opptatt av hvilken B-kjendis med en halvgod sangstemme som gjemte seg under en maske. Kilden til underholdning må komme fra et sted, og når man har utslitt mulighetene på streamingplattformer overalt må man bli kreativ. Dette er situasjonen jeg selv befant meg i. Det er også grunnen til at jeg en lørdagskveld, for første gang på nesten et tiår, bestemte meg for å se på Melodi Grand Prix (MGP) og virkelig investere meg i Norges største musikkonkurranse.

Les også: Disse vil bli ledere ved Samfundet

At MGP har en stolt og lang tradisjon er ikke til å ta feil av. For mange har det også gjerne vært den primære lørdagsunderholdningen som man godter seg med foran tv-en. Et felles knutepunkt for hele familien der alle samles, og ser på kommersiell og steril pop framført i fargesprak og med røykmaskiner. Klassikere av Bjørn Johan Muri og Alexander Rybak vil jeg alltid bære med meg videre i hjertet, dog med en god dose ironisk distanse. I år ga jeg MGP en ny sjanse til å overvinne meg. Jeg satte meg godt til rette i kollektivets sofa, akkompagnert av to, for kvelden, selverklærte musikkritikere som jeg til vanlig bor med. Vi var alle klare for en høydare av en kveld fylt med melo-dramatiske power-ballader, heftige slagere, modulering på siste refreng og noen få etanolholdige drinker på sida for å hjelpe å fordøye det hele.

MGP 2021 var som alle tidligere år, og det hamrer bare fast en ting som er klinkende klart: MGP driver med sitt eget Maskorama. De skjuler seg bak en fasade som låtskrivingskonkurranse, men, som selve programmet, er det en dårlig skjult hemmelighet om hva som skjuler seg bak masken. Derfor sier jeg nå: MGP, ta av deg masken og vis hele Norge hvem du er! For hva er egentlig MGP? Svaret er mange ting, men sikkert er det at det ikke handler om låtskriving, og at det bare delvis er en konkurranse.

Les også: Krisepakke for studenter vedtatt

MGP er som en panteautomat. MGP-låter som er med et år, er oppbrukte og gamle. De kan ikke brukes igjen, med mindre man tar de med til panteautomaten. Der blir de tatt imot med varme armer, resirkulert, reprodusert, og spyttet ut igjen i en flunkende ny og nesten identisk drakt. Et grønt og miljøbevisst valg av NRK, arrangøren av MGP. Jeg er jo veldig opptatt av resirkulering og en grønn framtid selv, så å minimere både ressurser og innsats ved å bruke standardiserte pop-maler og klisjéer til å skrive låtene som skal delta er noe jeg i prinsippet burde være for. Men mens jeg så på årets konkurranse lurte jeg litt på om variasjon, eller til og med litt nytenking hadde gjort seg.

Artistene resirkuleres også. Så mange kjendiser, så mange programledere og tidligere deltakere som er med for både andre og tredje gang. Det samme prinsippet gjelder jo her også: Det krever innsats og ressurser å finne ukjente artister eller personligheter som faktisk har talent. Det er så mye mer sparsomt å bare ta de man kjenner til! Det gjør livet veldig lett for disse artistene også, å vite at NRK vil holde liv i den anonyme musikkarrieren deres så lenge de hoster opp et skvip av en låt når de deltar. For hva skal man med nye artister, når de gamle funker godt nok?

Les også: NTNU - vil dere lære av deres feil?

Og når man først velger kjendiser som deltakere i MGP så vil man jo gjerne se dem så mye som mulig, ikke sant? Da gir det jo mening å gi et lite utvalg av dem en plass i finalen på forhånd, sånn at man sikrer de allerede populære kjendisene enda mer rampelys. Det virker kanskje ikke så rettferdig med tanke på konkurranse, men det har ikke så mye å si. Det er jo ikke for å se en konkurranse i låtskriving mellom talentfulle artister at man ser på låtskrivingskonkurransen MGP, men det er for staffasjen. Strobelys! Røykmaskin! Konfetti! Alt som er ekstra og gir sterk stimuli blir kastet i publikum sine ansikter, sånn at de til slutt glemmer at låten de hører på ville vært søvndyssende for seg selv.

Det kan virke som om jeg snakker ned det musikalske ved MGP veldig, men sant å si så koste jeg meg med MGP i år. Hvorfor det? Det var hvert fall ikke for låtskrivingen, og staffasjen alene er ikke nok, så hva da? Ganske enkelt, det var lett å gjøre narr av. Alle sammen i sofaen kunne leke slemme musikkritikere og rotte seg sammen mot MGP. Det ble en felles fiende, en hakkestubbe alle kunne gyve løs på, noe koselig å gjøre med venner. Rett og slett litt gøy! Så kanskje MGP ikke trenger å forandre seg, jeg fikk jo tross alt underholdningen jeg ønsket. Takk for det MGP, vi ses kanskje neste år!

Les også: Filip og Sivert er Gløshaugens redningsmenn