Spillanmeldelse:
Animal Crossing på syre
Jeg har aldri følt meg så rusa som når jeg spiller Cult of the Lamb.
I Cult of the Lamb spiller du som en fengslet guds utvalgte, med mål om å straffe kjettere og til slutt befri din herre. Dette oppnår du ved å skape den mektigste kulten av dem alle og beseire de fire falske gudene i samme slengen.
Spillet blander sjangrene livssimulering og såkalt «roguelike»: et konsept hvor du kravler deg gjennom prosedyrisk genererte huler mens du forsøker å holde deg i live. Slossingen føles akkurat passe utfordrende, og ettersom våpenet du får er tilfeldig, blir opplevelsen variert. Den blodige tokten skaper en bisarr, men sjarmerende kontrast til de søte dyrene som ønsker deg velkommen hjem igjen når du har fullført runden.
Cult of the Lamb er altså litt som Animal Crossing på syre. Det er konstant noe å gjøre: tilhengere å tilfredsstille og ulydige kultmedlemmer å straffe. Det er rett og slett ingen pause å få. Mens du er opptatt med å holde deg i live i spillets intense kampsekvens, kan du for eksempel få beskjed om at ett kultmedlem sulter ihjel, mens et annet begynner å miste troen. I all hast når du enden av hulen, for så å komme hjem og lage mat, holde prekener, rydde opp i tilhengernes bæsj og så videre.
Jeg kan kjenne den kjemiske prosessen som skjer i kroppen min når dopamin slippes løs og hjernen min skriker «jippi!». Tilfredsstillende lyder og en overflod av inntrykk klør hjernen min på alle de rette stedene. Spillet er nesten som et avhengighetsskapende mobilspill, men med sjel og uten mikrotransaksjoner.
Dette er det første spillet som gjør meg oppmerksom på å ta pauser. Jeg må rett og slett stirre litt på en grå murvegg for å roe ned hodet etter en halvtimes spilletid. Utviklerne vet veldig godt hva de gjør, og jeg sulter etter den transeaktige opplevelsen spillet gir meg. Jeg må bare passe på å ta noen avbrekk, så jeg ikke vibrerer inn i en annen dimensjon. Men først: bare én runde til.
LES OGSÅ: Kulturredaksjonen gleder seg til høsten
