Kunsten å slutte å kalle alt en kunst

Jeg blir sjeldent sint, men jeg blir litt irritert når jeg hører noen kalle noe en kunst.

Publisert Sist oppdatert

Da jeg først så titler som begynte med «Kunsten å...» syntes jeg at de var morsomme og innbydende. Men, etter flere år, har det nå blitt for mye for meg.

Å kalle noe en «kunst» er totalt overfisket og blitt en klisjé.

Kunsten å skape dialog, Kunsten å være kreativ. Å dø, å plystre. Også Kunsten å stå opp om morgenen har også blitt en kunst. På tross av at slike titler høres kule ut (de ti første gangene), betyr ikke kunst noe lenger. Om det var noe mening bak tidligere, har denne pent blitt visket bort.

Men hvorfor skal man bry seg om overbrukte uttrykk?

Jeg innrømmer at å kalle noe en kunst er litt uskyldig. Samtidig er det viktig å være klar over at slike uttrykk gjør at presisjon og faktisk budskap i språket går bort. Man skulle ikke trodd det, men en setning blir faktisk ikke bedre av å bli pakket inn mange og vage ord.

Du har kanskje møtt på lignende formuleringer med like mye mening som «kunst»: Ifølge jobbutlysningen er de ute etter en løsningsorientert medarbeider (med øye for detalj), myndighetene snakker om en totalvurdering av Vikens omstillingsprosess, og en politiker forteller om hvor utrolig viktig det er å integrere asylsøkere med norske verdier. Om du spør henne om hva hun mener med «norske verdier», begynner diskusjonen med demokrati og likestilling, før den ender opp med kvikk lunsj og hytta.

LES OGSÅ: Vi må snakke om seksualundervisningen!

Selv om noe høres fint ut, må første prioritering være en faktisk mening bak det man sier.

Jeg ser ikke noe galt i å anta at en leser har en viss intelligens. Og for all del, unngå propagandastil. Poenget mitt er at når man skriver, bør man stille seg noen kritiske spørsmål: Hva vil jeg si? Hvordan kan jeg få det frem på en klar måte (uten hjelp av overbrukte uttrykk)?

Få bort pretensiøst og meningsløst språk. «Kunsten å...» er død. Finn på noe nytt. Eller, ta i det minste en lang kunstpause.