Tons of Rock: Opeth

Siden 1990 har frontmann Mikael Åkerfeldt lagd enormt fet progmetal med bandet Opeth. Som eneste originale medlem er det ikke rart at han tar mye plass på scena. Til gjengjeld er alle musikerne så musikalsk solide og har en så sterk tilstedeværelse at bandet fortsatt føles som nettopp det: et band. Det er innlysende at fanskaren er ihuga der alle står i den brennende sola i det sorteste av merch, og det er duket for en enormt fet konsertopplevelse.

LES OGSÅ: Tons of Rock: Bring Me The Horizon

Rett før første slag blir spilt flyr et ambulansehelikopter over scena og publikum. Om jubelropene er for Opeth eller den enormt bra timinga vet ikke jeg, men det er ekstraordinært uansett hva du velger. “Hjärtet vet vad handen gör” er første låt ute, og de salige tonene av Åkerfeldts røst blandet med veggen av lyd treffer som et slag i midtgulvet på den absolutt beste tenkelige måten.

Åkerfeldt viser fra tidlig av at han er en karismatisk frontmann. Med en rolig stemme og glimt i øyet gyver han løs på rockefestivaler for å være så lite oppfinnsomme med navnene sine. Tons of rock? Sweden Rocks? Vi skjønner det, han skjønner det, alle ler. Han holder heldigvis en kortere dialog med publikum enn andre artister (kremt, Steel Panther, kremt) og fortsetter videre med musikken.

LES OGSÅ: Tons of Rock: Jinjer

Med progmetall er det som kjent lange låter, og et sett på seks låter er akkurat nok til å fylle kvelden. Det er spesielt låtene “The Devils Orchard” og “Sorceress” som stikker seg ut i kveld med sine vakre vokalharmonier, blytunge og intrikate riff og trommespill dratt ut fra fibonacci-sekvensen. Det siste er en liten overdrivelse, men kort fortalt: Det låter jævlig fett. Like før den siste låta, kalt “Deliverance”, skal starte spør Åkerfeldt om publikum gleder seg til brometall-bandet Five Finger Death Punch som headliner denne dagen. Det blir møtt med enorm buing, og enda høyere applaus når de tar til å spille igjen. Vekk med USA, det er Sverige som kan det best.