Tre og en halv time med filmatisk perfeksjon
I et år med Oppenheimer og Barbie seiler Killers of the Flower Moon fram på oppløpssiden som utfordrer til årets film.
Killers of the Flower Moon er en grotesk skildring av hva grådighet kan gjøre med mennesker. Den forteller om drapene i Osage Nation og utnyttingen av urbefolkningens land. Et tema som fortsatt er relevant i dag, hundre år etter.
I krimfortellingen basert på ekte hendelser, tar regissør Martin Scorsese oss tilbake til de glade 1920-årene i Oklahoma i USA, hvor Osage-folket har funnet det sorte gull. Oljen fører med seg velstand for Osage-folket, men også tilflyttere på jakt etter arbeid.
Inn kommer Ernest Burkhart (spilt mesterlig av Leonardo DiCaprio), en lykkejeger som kommer til Osage for å jobbe for sin onkel William Hale (Robert De Niro). William er en god og viktig støttespiller for Osage-stammen, men det blir raskt tydelig hva slags motiver han egentlig har. Ernest blir oppmuntret til å forføre og gifte seg med Mollie (Lily Gladstone), potensiell arving av store landområder med olje. Det utvikles søt kjærlighet mellom de to, samtidig vet vi som ser på at én av dem har skjulte intensjoner.
Det er ikke vanskelig å bli forventningsfull til en ny film når Martin Scorsese regisserer med Leonardo DiCaprio som én av hovedrollene. Duoen har servert filmer som Shutter Island og The Wolf of Wall Street som kan betegnes som klassikere. Det vil ikke være overraskende om Killers of the Flower Moon føyer seg inn i rekken.
LES OGSÅ: Trondheim kommune legger frem budsjettforslag for 2024: – Måtte si nei til masse gode tiltak
La det ikke være noen tvil, Lily Gladstone er den virkelige stjernen og gir det som etterhvert vil bli sett på som en karrieredefinerende opptreden. Hennes karakter, Mollie, tilbringer store deler av filmen i både psykisk og fysisk lidelse, men hun klarer fortsatt å fremstå som sindig og kontrollert. Med uttrykksfulle øyne formidler hun utrolig mye, ofte uten ord. Hun forblir selve hjertet av historien, samtidig som gribbene i form av hvite menn sirkler rundt henne, og fyller tomrommene med endeløs prat. «Blackbird talk» som Osage-folket kaller det.
Med en lengde på 3 timer og 26 minutter bør du ha unnagjort toalettbesøket og handlet inn nok snadder på forhånd. Her vil du ikke gå glipp av noe. Til tross for lengden, klarer Scorsese å fylle hvert minutt med spennende dialog og handling. Fortellerteknikken gir karakterene en unik dybde som man er blitt vant til med Scorsese, og gjør filmopplevelsen til en fornøyelse.
Handlingen runder av på mesterlig vis og minner oss på at det er en viktig historie som blir fortalt. Hendelsene som utspilte seg har gitt konsekvenser man ser i dag. Filmen bidrar forhåpentligvis til å gi vind i seilene til en urbefolkning som for øyeblikket kjemper mange kamper i det amerikanske byråkratiet. Så vil det ikke være noen overraskelse om det vanker gjeve priser for Lily Gladstone i nærmeste fremtid. Det vil være velfortjent.
LES OGSÅ: En polyglamorøs aften
