– God morgen, Trondheim

Det er lørdag, sent oktober. Det er ikke mange timene siden natt bikka over til morgen, og Olav Tryggvasons gate bærer enda preg av gårskveldens utskeielser. I rennesteinen ligger halvfulle og deformerte ølbokser og ihjeltråkkede parykker fra fredagskveldens halloweenfest. Måkene skriker og en sliten student passerer meg, med promillen fortsatt i kroppen og tankene allerede til sengs. Duskregnet treffer ham i trynet, men han fortsetter ubrydd. Ved Super Hero Burger krysser han veien over mot Cinemateket, før han forsvinner rundt hjørnet ved Kjøpmannsgata, nedover mot Fjordgata, i retning Solsiden og Møllenberg, på vei hjem.

Olav Tryggvasons gate begynner ved Bakke bru og fortsetter i ei strak linje fram til Prinsens gate skjærer den av og Sandgata tar over. Det er ikke lange strekninga, 650 meter ifølge Google Maps. Navnet har gata fått av Olav Tryggvasson sjøl, norskekongen som grunnla Nidaros på slutten av 900-tallet. Han var delvis skyld i kristninga av Norge òg. Det er litt av en cv. Monumentet dedikert til trønderkongen står rakrygga på Trondheim torg. Du har sikkert sett ham. Granittsøyla er 14 meter høy, Olav sjøl er tre og en halv. En stor faen skulende utover Trondheimsfjorden. Ironisk nok daua han til sjøs. Livet gir og livet tar.

Jeg var mer i Olav Tryggvassons i mine første år i Trondheim. Jeg var på Nova kino før jeg skjønte at salene på Prinsen var bedre; jeg var på Cinemateket før de pussa opp og ble allemannseie; jeg var på Super Hero Burger mens pilsen der enda var billig. Da kunne du få en 0,4 til 40 kroner og det var valuta for penga. Flere gjerrige kvelder på byen, da jeg skjønte det mangla både på promille og mot, beina jeg innom Super Hero og bånna den billige pilsneren deres på dass. Det var et skambelagt gjørende; jeg følte meg skyldig idet jeg med to tomme ølglass om hånda møtte blikka til de som sto ventende i dokøen etter meg. Det var begynnelsen på studielivet, jeg var ny i byen. Det begynner å bli en stund siden. Jeg er glad det snart er over.

Jeg fortsetter nedover Olav Tryggvassons. Vegg i vegg med Subway ligger Istanbul Döner Chef, Trondheims beste kebab ifølge mange. Men ikke meg. Jeg mener byens beste ligger på Byåsen, på Bistro. De første åra mine i byen tok jeg med meg Oslogutta mine opp dit, sverga på at kebaben holdt Oslo- standarden. Gutta tok seg en bit og sa seg enige, og sverga med meg på at Trondheims beste kebab var på Bistro, og ikke Istanbul, Sesam eller Shawarma. Nå har gutta flytta fra byen og jeg drar ikke lenger til Byåsen for kebab. Det blir med Istanbul. Eller Burger King- en rundt hjørnet. Den stenger klokka tre, og jeg har funnet meg sjøl stående utafor, i sene nattetimer, tittende inn i det mørke lokalet, hamrende på ruta, lysten på en kald burger. Grillen er av, ingen er på jobb. Kom deg hjem, Helge.

LES OGSÅ: Låtene som tar knekken på vinterdepresjonen

I 1841 brant hele gata ned. Ei tjenestepike skal ha vært uforsiktig med åpen ild i et eldhus, og med stormvær fra sydvest spredte brannen seg raskt gjennom de gamle trehusa. 330 bygårder brant ned og tjenestepika ble idømt et halvt års fengsel. Det var mildt. I ettertid har gata saktens vokst fram igjen. Her er det jugendstil, funksjonalisme og små, søte trehus om hverandre. Hver bygning virker å være reist i samsvar med si eiga tid, og nå er samtida her og det hele er en dårlig match. Olav Tryggvasons gate 40, for eksempel, den ferskenfarga fasaden, det runde hjørnet mot Munkegata og det grønne spiret som skyter mot himmels. Det er et flott bygg. Tidligere lå det en O’Learys i første etasje. Nå flytter snart karaokebaren Sing Sing inn. Samtida har tatt bygget igjen og det ser ikke ut.

På et punkt kommer Nordre gate skytende inn i Olav Tryggvasons. Her ligger Downtown, Studio 26 og The Mint. Denne gata er ikke mye kristen. I si tid reiste Olav land og strand rundt og kriga og kjempa. Du kan få kriga greit fra deg i Norde gate en lørdagskveld også. Her lukter enda alkoholen, her synes enda oppkastet, her står igjen pålene etter gårsdagens inngjerdinger. Da jeg var ny i byen, hendte det at jeg ble drassa med ned på Downtown. Køen inn var lang, inngangsprisen høy og moroa virka alltid å være andre steder. Etter hvert kom jeg meg ut av Midtbyen og inn på Samfundet. Der var køen mindre, prisene overkommelige og moroa å finne. Men etter fire år med pilsing på Edgar, opp og ned Samfundets escherske trappetrinn og glimtvise streif innom Bodegaen, virker det som om moroa har flytta seg på nytt. Det tar på å bli eldre.

Jeg går gata opp én gang, for så å gå den ned igjen. Den er ikke særlig til skue. Det slår meg at jeg kanskje har valgt meg ut feil gate å skrive om. Skulle det heller vært Prinsens eller Kongens. Hvem sikter monarktittlene til, liksom? Det er et faktisk spørsmål; Olav Tryggvason er da tross alt bare et Google-søk unna. Jeg titter på klokka. Den er noe over åtte. Jeg sto opp tidlig for dette, drassa meg ned til sentrum av fri vilje og står nå med søvnen i øya og ønsker meg natta. Det hele virka som en god idé i går. Jeg er mer usikker i dag.

Jeg ser nedover mot bussholdeplassen ved Kongens gate. 22-eren slanger seg fram. Folk går av, folk går på. Gjennom de regntunge skyene stiger morgensola fram. Igjen er det helg, i kveld fortsetter kjøret. Jeg ønsker Trondheim «god morgen». Nå drar jeg hjem og legger meg.