Trondheimsstudenten
Oslojente møter trondheimsarroganse
Jeg vil være komfortabel med å bo i en by jeg kjeder meg litt i, sier Mira, som for tiden øver seg på å klare det i Trondheim.
Vanligvis må vi oppsøke intervjuobjektene til Trondheimsstudenten, men denne gangen var det annerledes.
Da min medjournalist fortalte vennegjengen på litteraturvitenskap at hun skulle gjøre et portrettintervju av en student, var det én som ikke var helt fornøyd.
– Jeg ble litt fornærmet over at hun ikke ville intervjue meg. «Hvorfor har du ikke tenkt på det, jeg er jo interessant», forteller Mira at hun sa den gang.
Jeg er derfor veldig spent på hva Mira vil fortelle meg når hun nå endelig skal få bli intervjuet.
Endring av livsstil
Når jeg spør om bakgrunnen for ønsket, svarer hun at hun tror alle er glade i oppmerksomhet, henne selv inkludert. Hun beskriver seg selv som en til tider brautende person som er glad i å ta mye plass. Da hun gikk på skole hjemme i Oslo, levde hun et liv som gikk i hundre, og var blant annet revysjef på skolen. I Trondheim har hun imidlertid gått inn med en annerledes tilnærming.
– Faren min har alltid påpekt at jeg har så mye fomo og sier at det virker slitsomt. Og det er jo det, så nå prøver jeg å se hvordan det er å observere at andre gjør ting og ha det greit med at jeg ikke er med på det.
Mira forteller at det var en blanding av hennes fars tilbakemelding, egen selvinnsikt og en ny livsstil tvunget frem av korona som gjorde at hun bestemte seg for et annet tempo i hverdagen.
– Under korona har jeg blitt oppmerksom på hvor utrolig avhengig jeg har vært av å leve et sosialt liv. Jeg har tenkt at dette må jeg jobbe med, fordi det var helt uutholdelig å sitte hjemme med pappa hver fredag.
LES OGSÅ: Protestmusikk mot Ukraina-krigen
Sto ikke til forventningene
Hun mener det var en helt nødvendig endring, men at det har ført til et kjedeligere trondheimsliv enn hun ellers kunne hatt. Studietiden så langt har nemlig ikke vært helt slik Mira håpet på. Hun mener studentmassen i Trondheim er for homogen, og at mange knytter veldig mye identitet til det å være trondheimsstudent, noe hun selv ikke ønsker.
– Jeg vil møte folk som skaper seg en annen identitet og kaster seg inn i andre prosjekter. Det er en fortsettelse av hvordan det var i Oslo, der alle gikk på skole og dro på de samme stedene. Jeg tror jeg vil ha mer motstand i folkene jeg møter.
Hun mener imidlertid det kan være hennes egen tilnærming som er problemet.
– Jeg har hatt en inngang som kanskje har vært feil for byen. Dette er kanskje ikke stedet der man skal prøve å stå utenfor fordi så mye er bygget rundt studentfellesskapet. Det kan være årsaken til at jeg ikke har funnet folkene jeg er ute etter.
Mira ser ikke på det med noen sorg, men mener det kan være en god erfaring å ha med seg.
– Jeg vil at det skal være greit at man ikke er helt fornøyd med valget man har tatt. Det har vært vanskelig for meg å akseptere at Trondheim kanskje ikke er min by, men jeg tror samtidig det kan ligge mye lærdom i den opplevelse
Osloarroganse
Mira forteller at man kjenner mindre på studietidens bølge av nye muligheter etter å ha vokst opp i Oslo enn andre deler av landet. Man opplever heller at det er de samme mulighetene i en ny by.
– Miljøet i Oslo var mer «live fast, die young». Jeg føler at jeg har gjort mye, testet ut mange ting og presset mange grenser, som jeg opplever at folk jeg møter nå ikke har.
Som et eksempel på hvor store kontrastene kan være, nevner hun sin egen stemor fra Harstad, som veltet kuer da hun var ung. Forskjellene i livsstil skaper en osloarroganse som Mira mener er typisk for ungdom som har vokst opp i sentrale deler av Oslo.
– Jeg tror at osloungdom sin typiske livsstil kan få for høy verdi i deres eget miljø, og at vi derfor kan heve oss over andre. Man må være mer åpen for at det ville livet ikke nødvendigvis er det eneste kule, og at man lever et like gøy liv andre steder, bare at hva man klassifiserer som gøy, er litt annerledes.
LES OGSÅ: Dette hører studentene på
Verv og oss-mot-dem
På samme måte som det finnes en osloarroganse, mener Mira at det finnes en trondheimsarroganse, bare at denne kommer litt senere, i studietiden. Mange trondheimsstudenter er veldig stolte av egen by og kan se på egen skole og studentfrivillighet som hevet over andre studiebyer. Mira synes det kan være fint, men at det er viktig å være bevisst på egen stolthet.
– Enhver arroganse vil føre til at noen føler seg utenfor. Siden jeg som student har prøvd å leve et liv litt på utsiden, blir jeg veldig bevisst på hvordan det kan oppleves for dem som gjør det uten å ha tatt et like bevisst valg. Det gjelder for eksempel folk som har prøvd seg på, men ikke fått, ulike verv. Slik kan det skape en oss-og-dem-mentalitet.
For Mira er Trondheim ment som et friår. Hun forteller at byen har gitt henne mange gode venner, og at hun har lært seg å trives bedre i eget selskap.
Samtidig kan hun føle seg ferdig med Norge og vil gjerne flytte til utlandet for en stund. Da tror hun det er fint å ha erfaring med å ha flyttet til en by uten at det ble helt sånn hun hadde sett for seg. Selv om det innebærer at trondheimsoppholdet ikke ble fullt så gøy som hun hadde håpet.
– Jeg merker at personligheten min vil mer. Jeg har innsett at for å få trondheimsarrogansen, må man være med på ting.
