Følelsesladet pop får en blåmandag opp

I storsalen på Samfundet mandag kveld spilte Emma Steinbakken for et tenåringspublikum bestående av 90 prosent jenter og 10 prosent gutter. Hun leverte sterkt hele veien, men klarte hun å snu de 50 prosentene som heller var der for å skravle med hverandre?

Mens publikum litt småforvirret myldrer rundt i det rosa lyset i salen, begynner kveldens oppvarmingsartist så smått å spille. I larmen fra pratingen er det ikke helt enkelt å få med seg, men etter andre sang klarer Cham Leon å fange større deler av publikums oppmerksomhet.

Til tross for at ikke så mange har hørt Cham Leon, gjorde hen en god jobb med å skape kontakt med publikum. Med sin allsidige stemme og klassiske popsound, klargjorde hen det forventningsfulle, unge publikummet til hovedartisten. Likevel var det ikke så stor kontrast mellom oppvarmingsbandet og stemningen i salen etterpå mens alle ventet på Emma Steinbakken. Folk pratet generelt mye, og var opptatt av å kjøpe øl og ta selfier med blits.

Midt i skravlingen entrer endelig den 18 år gamle popstjerna fra Jessheim scenen. «September» er kveldens første låt. Det blir med en gang tydelig at denne jenta kan synge. Punktum. Mange av Emmas sanger, er ganske rolige, men har samtidig et kraftig og dypt lydbilde med trommer som du kjenner i magen.

LES OGSÅ: Melankolikongen Ruben rocket Storsalen

Hun synger tre sanger, inkludert «Not gonna cry», der salen gjør det tydelig at dette er en sang de kan, før hun stopper opp og presenterer seg selv. På sjarmerende vis forteller hun at hun alltid er litt nervøs før hun har snakket med publikum. Det er derimot ikke noe vi har lagt merke til så langt da hun fremstår utrolig stødig og selvsikker på scenen. Etter en morsom historie om flyplasser og åpne kofferter fortsetter hun showet.

Selv om musikken hennes kan karakteriseres som enkel, klassisk pop, er det treffende og leder publikum gjennom hele følelsesregisteret. Det er stor variasjon, alt fra gråte-pop til “Jeg skal i hvert fall ikke gråte”-pop til enda sintere pop, og tilbake til gøy dansepop. Målgruppen er storfornøyd.

LES OGSÅ: Bygger liv i Dødens dal

Det skal sies at hun, i hvert fall ikke i begynnelsen, klarte å få med de mer passive publikummerne som hadde sitteplasser. De kom hit muligens for en mer rolig og kjærlighetssorg-dempende konsertmedisinering, men likevel så man at de fanges av nettopp den musikalske kvaliteten og Emmas utstråling utover konserten. Da hun spilte siste sang, «Sorry», beveget selv de minst overbeviste på seg i takt med musikken.

Til tross for mye prating i publikum, og at mange ikke kjenner alle sangene hennes, er det ingen tvil om at hun er en popstjerne. Hun kler scenen. Hennes selvsikre og trygge utstråling fanger publikum. Hun er god til å få folk med. De små historiene og presentasjonene hun presenterer hver sang med kombinert med høy musikalsk kvalitet gjør at konserten oppleves som god tvers gjennom.