Melankolikongen Ruben rocket Storsalen

Det er tydelige forventninger til konserten. Den første gruppen med konsertgåere stormer nærmest inn mot scenen, i en slik hastighet at en jente krasjer hardt mot det oppsatte scenegjerdet og slår pusten ut av seg i noen sekunder. På sidelinjen et forbausende førsteinntrykk av hva som da virker som kommer til å bli nok en svett og varm Storsalen-konsert, men som (spoiler) heldigvis ikke utarter slik.

Sceneteppet hever seg til en fullstappet Storsal, og Ruben åpner med «Running». Det hele er en storslått entre som drar publikum med seg fra første stund. Dessverre kan en ikke si at dette varer gjennom hele konserten, selv om en kompakt kjerne med blodfans klumper seg sammen midt på gulvet og sørger for at energien aldri helt dør ut mellom låtene.

LES OGSÅ: Det ble glade dager med Klovner I Kamp

Ruben som vi kjenner han, en emosjonell, melankolsk pop-maskin, får sitt fullbyrdede utløp under konserten. Ingen sang kjennetegner dette bedre enn «Walls», som tydelig fanger publikums oppmerksomhet i snaue fem minutter. Mobiltelefonene senkes og vi står og gynger rolig i takt med musikken. Låtene virker taktisk sprinklet gjennom konserten, slik at ingen stemning helt tar overhånd. «Candy» og «So high» flytter stemningen fra dyster sang rett opp til gladpop, og det er vanskelig å benekte Ruben når han plutselig utbryter «Trondheim, vi skal gjennom et jævla følelsesspekter».

Konserten er ikke begrenset til flat framføring av innspilte låter, tvert imot viser Ruben seg å være en særdeles dyktig scenekunstner. Det tar noe tid for han å bli varm i trøya på scenegulvet, men når «Dear God» gjaller over anlegget slår han over i full shuffledance på scenen og holder like greit på til konsertslutt. Resten av bandet står fritt til å utfolde seg for Storsalen, og flere gitarsoloer sprinklet inn her og der sørger for å få den kompakte kjernen fans over i full headbang. Før vi plutselig er tilbake i melankoli-land, og Ruben utfordrer oss til å være så stille som mulige i ti sekunder. Sa noen stemningsskifte?

LES OGSÅ: Dragshow med drag-ning mot burlesque

«Lay by me» spares selvfølgelig til siste slutt, til noe sliten respons fra publikum. Man kunne kanskje ønsket å runde av showet på en større kraftsalve, selv om stemningen løfter seg flere hakk når Ruben trer av scenen og kommer ned til publikum. Likevel blir det aldri noen svett seanse å befinne seg i tilskuermassen, men gitt lyrikken i låtene som framføres føles det egentlig helt greit. Surstemt allsang kan det derimot ikke sies å være mangel på.

Når man kan spille gjennom nesten hele discografien under en konsert kommer det tydelig fram at vi har mer i vente når Ruben modnes som artist. For den gjengse konsertgåer opplevdes likevel kvelden som en herlig bipolar perlesnor av låter, godt hjulpet av god teknikk og et forrykende sceneshow.