Jakten på Trondheims bruneste pub
Trondheims uteliv tiltar mange former. Du har Downtown for de festglade, Den Gode Nabo for de ølglade og Samfundet for de som er glade i både fest og øl. Men hva er Trondheims bruneste pub, stedet der du finner de øltørste erketrønderne, der sola aldri skinner og aldri kommer til å skinne?
Daniel på hjørnet
Velkomsten blir noe redusert i det den eneste andre gjesten, en mann i baren, forlater stedet så fort vi kommer inn døra. Det er en liten pub, i krysset hvor Dronningens Gate møter Kjøpmannsgata. Puben er visst mest kjent for sin gulasjsuppe, så kjent at servitøren på Bobby’s bar senere forteller oss at vi må dra tilbake og prøve den. Vi bestiller toast og øl. Toasten smaker toast, Dahlsen er noe sur, men vi trives umiddelbart.
Daniel på hjørnet har ikke studentrabatt og retter seg helt åpenbart ikke mot studenter. Men det kan være godt å føle seg som et ekte, voksent menneske iblant. Atmosfæren er lun, mennene i baren er joviale og musikken er på et nivå som gjør det mulig å prate. Det perfekte sted for et par rolige pils. Men hør på dem som kan faget og bestill gulasjsuppa.
Bobby’s bar
En vegg av sigarettlukt møter oss når vi åpner døren. Det sitter en mann og en dame i baren, det er danseband på anlegget og et foto forbudt-skilt på veggen. Vi nærmer oss utvilsomt noe brunt. Det er Elvis Presley på veggene og serielitteratur i bokhyllene.
Glassene og tappekranene viser Dahls’ logo, men de har ikke Dahls, de har bare Heineken, og den er god. Servitøren og de andre gjestene er enkle å prate med. Lokalet er lite; du får ikke plass til mer enn én kompis her, men som de sier i statene: «three’s a crowd.»
Kafé Larssen
Ved første øyekast virker Kafé Larssen å være liten og intim, men rett før vi forlater stedet, legger vi merke til andreetasjen. Førsteetasjen fungerer til vanlig som en veldig intim konsertscene. Vi besøker puben på en av de få dagene i året hvor det ikke er konsert, men de spiller Coldplay, så det går fint. Er du på jakt etter en brun pub, kan dette være stedet, men det avhenger helt av din definisjon av brun.
Kafé Larssen kan fremstå mer bygd enn brun. Lokalpubfølelsen er ikke vanskelig å leve seg inn i, og det hadde ikke overrasket voldsomt om de serverte pizza og kebab. Men pilsen er ganske billig og livemusikken skal visstnok være god. Bare pass på å besøke puben når de faktisk spiller.
Kieglekroa
Kieglekroa er byens eldste pub, etter å ha holdt til på samme sted siden 1962. Det er ikke så lenge siden, men la gå. Av kveldens utvalg er nok denne kroen en av de finere. I jakten på Trondheims bruneste pub holder den ikke helt mål.
Vi blir fort begeistret av matutvalget, og bestemmer oss for mini-enchiladas og Dahls. Vi setter oss i kjelleren, hvor stemningen er roligere, og nyter ølen. Glassene er dessverre tomme før vi får servert maten. Vi er oppe et par ganger og etterspør den, og den tredje gangen møter vi en Egon-ansatt i ferd med å gi enchiladasene videre til en servitør. Illusjonen er dermed brutt. Det hjelper ikke at maten smaker godt – det er altfor lite, altfor sent. Det er en god plass for å ta noen øl med en vennegjeng, men noen brun pub er det ikke, og maten er juks.
LES OGSÅ: Er dette det beste bygde-Norge kan få?
Three Lions
Storbritannia er verdensmestere på pub og hyppige bytter av statsministere. Heldigvis har noen av borgerne rømt landet og tatt med seg pubkulturen sin. Vi vandrer inn til ordentlig stemning. Det er helt grei livemusikk fra scenen og det spilles mesterskap i biljard på tv-skjermene. Det engelske flagget henger overalt, men puben heter tross alt Three Lions, så nasjonalismen må aksepteres.
På Three Lions er det mulig å slå på stortromma. Vi bestiller irsk Guinness, som blir godt tappet og levert ved bordet, en dahls, chips og kyllingnuggets. Maten er god, akkurat som forventet på en pub, og den leveres ikke en gang fra Egon. Det er ordentlig engelsk pubstemning, og det må anses som brunt. Det er første gang vi møter på en servitør som ikke er trønder denne kvelden, men det er kanskje ikke så rart. Three Lions er perfekt for deg som vil spise ordentlig pubmat, drikke en god øl og se på fotball. Så lenge du heier på England.
Lille London
Der Three Lions er voldsomt engelsk, er atmosfæren på Lille London av mer britisk karakter. Bord av mørkt, glinsende treverk og stoler i grønt og rødt skinn. I andre etasje er det vegg-til-vegg-teppe. På veggene henger et utall innrammede fotografier over mønstret tapet. De har et eget rom oppkalt etter Winston Churchill. Det er ikke rart vi blir bedt om å vise legitimasjon – vi passer egentlig ikke inn her.
Gjennom kvelden har vi drukket på oss promille, og Lille London får den tvilsomme æren av å være siste holdeplass på vår ferd gjennom Trondheims brunlige uteliv. Vi bestiller pils, er allerede godt bedrukne og betrakter de to på deit på bordet ved siden av oss. Det er ikke pent; vi fremstår edru i forhold. Kanskje skulle belysingen vært dempet enda litt mer, for vår og alle andres beste. Om det er brunt? Det mener vi å huske.
