Debatt:

No cerveza, por favor

Folk synes kanskje at det er sexy når noen snakker spansk til dem, arabisk eller skikkelig britisk engelsk. Men ikke jeg. Jeg synes det er mest sexy når noen snakker norsk til meg. Her er hvorfor.

Publisert

Tenk at du går inn i butikken en lørdags formiddag. Du har på deg den samme slitne regnjakken og de samme slitne mom-jeansene som alle andre på Dragvoll. Det er sikkert en dypere sosiokulturell grunn bak buksevalget: tilhørighet i den feministiske agendaen, i samtiden og det at venninnene dine har kommentert at rompa di ser bra ut i buksa. Spesielt Camilla mente det, hun som du egentlig mener har en finere rumpe enn deg. Men uansett. Vi skal ikke snakke om rumper eller buksemote idag. Snarere om habitus, tilhørighet og – ikke minst – politisk korrekthet.

Jeg kan allerede føle høyresiden forlate teksten i det jeg sa «politisk korrekthet». Det er vel et tema forbundet med provoserte feminister på skoledebatter på vgs, men gi meg en sjanse her. Jeg er ikke sint (enda).

Les også: Y2K-mote

La oss komme tilbake til den butikken og de buksene. Vel, du er en helt vanlig jente på en helt vanlig Rema 1000 som skal kjøpe et par øl til kvelden. Du går til kassen og gjør deg klar til å vise legitimasjon, før du hører trønder-engelsken ringe i ørene dine:

«Excuse me, do you have legitimation?»

Dette er et helt vanlig spørsmål. Absolutt ingenting som er galt med det. Det er vanskelig å forstå hvordan det kan trigge noen på noen som helst måte. Aksenten til kassadamen var ikke den mest engelske du hadde hørt, heller gjenspeilte den kravet om bestått engelsk for fullført grunnskoleutdanning. Allikevel svarer du på engelsk fordi du også har fullført grunnskoleutdanningen din.

«Yes, of course!» Åh, fader, var det for posh? Uansett. Du viser henne legitimasjonen og pakker sammen. Så kommer neste kunde rett etter deg og skal ha akkurat samme kombinasjon av Bare øl 4,7 prosent. Du hører at kassadamen stiller samme spørsmål, men denne gangen på norsk.

Hva skjedde nå? Jeg har da muligens glemt en liten detalj om deg som går med de mom-jeansene på en helt vanlig lørdags formiddag. Nemlig fordi detaljen handler om utseende. Hele livet har jeg hørt at det ikke er så viktig, at det er det indre som teller, men allikevel viste det seg å være relevant i denne konteksten.

Les også: Finn din rimeligste pils

Skulle jeg ha sammenlignet utseende ditt med kassadamens og de andre kundenes, ville det ha vært som å sette en Old el paso spice mix ved siden av Tine laktosefri rømme. Ja, det stemmer, du er ikke helt hvit. Dette er noe du ikke tenker så mye over når du henger med vennene dine eller leser i en lesesal. Allikevel dukker dette aspektet opp i møte med fremmede og offentligheten. Ikke misforstå nå: Det handler ikke om at det er negativt å bli gjort bevisst over utseendet sitt, da det absolutt ikke er negativt å ha brune øyne, brunt hår og litt mer pigment enn arbeidskravet ditt, men for noen så er dette en faktor som påvirker hvordan de forholder seg til deg språklig. Dette er ikke negativt, bare litt rart?

Se også for deg at du sitter på skolen og leser. Ja, med de samme mom-jeansene og den hvite kabelgenseren din fra Cubus som de andre jentene på psykologistudiet. Mens du venter på venninnene dine, kommer det en fyr bort med en pamflett og skal reklamere for psykisk helse-aktiviteter arrangert av Sit (ikke misforstå nå, søk hjelp om du trenger!).

«Hello, uhm … Do you speak norwegian?» Spør han litt usikkert. Her tar du godt tak i norsken din med begge hender og svarer.

«Ja, jeg gjør vel det». Oi, ups, var det litt høyt og passiv-aggressivt? Gutten stønner og fullfører pitchen han har øvd inn for å bli fort ferdig med deg. Uffda.

Uansett, her skjedde det igjen. Det har skjedd fem ganger den siste måneden. Er det kanskje fordi du ser ut som en utvekslingsstudent fra Guatemala at folk snakker engelsk til deg? Sitter folk og vurderer om det er tryggest å snakke engelsk for å unngå en litt klein samtale? Er det veldig vanskelig å anta at folk snakker norsk i Norge?

Når du er en helt vanlig jente, som kler seg og oppfører seg som alle andre jevnaldrende, hvorfor føler folk for å tilrettelegge språket sitt for deg? Det er en litt klein måte å gjøre ting på, spør du meg. Det blir en underliggende tone av «oi, ups, nei, stemmer det! Innvandrere kommer også i en ung alder til Norge og barn er veldig flinke til å lære seg språk! Nei, såå spennende! Hvor er du fra?». Ugh.

Det er kanskje vanskelig for folk å se, men norskhet handler ikke bare om utseende. Det vet nok de fleste og det er ikke et tema jeg skal dykke inn i. Norskhet er også hvordan man kler seg og bærer seg, alt fra normer til forbruksnivå og fritidsaktiviteter. Både Tine rømme og Old el paso spice mix brukes til å lage norsk fredagstaco. Derfor slår det litt feil ut når jenta ved kassa faktisk er norsk og man behandler henne som om hun ikke var det. Dette er ikke noe noen griner over, og heller ikke et tegn på institusjonell fascisme. Det er folk som ikke vet hva de skal gjøre, og nå skal jeg være så grei å si hva du ikke skal gjøre.

Ikke si «una cerveza, por favor». Da tydeliggjør du at du antar ting om folk i løpet av de første sekundene du ser dem. Dette er noe som vi alle gjør, men det er litt ukomfortabelt å få det trykt i trynet som det første noen sier til deg. Derfor blir moralen i denne historien om jenta med buksa og den helt vanlige rompa at man ikke skal bli stressa når folk ser litt annerledes ut.

Skriv til oss:

Ønsker du å ytre deg i Under Dusken?

Send ditt innlegg til [email protected]

Retningslinjer for debattinnlegg finner du her.